Han var strategen som frigjorde Dagbladet fra partiet Venstre, han endret avisens format, og var en drivkraft i restruktureringen av eierskapet som gjorde det mulig å ta de investeringene som framtiden krevde.

Med folk som blant annet Gudleiv Forr, Arne Finborud, Per Vassbotn, Ragnar Kvam jr. og Andreas Hompland skapte han et landslag innen politisk journalistikk. Borten-regjeringens fall våren 1971 ble utløst av avisens reportasjer om statsministerens omgang med fortrolige dokumenter. Velgernes nei til EF året etter ble også fremskyndet av Dagbladets reportasjer. Resultatet skapte rystelser i partisystemet i landet. EF-tilhenger Helge Seip var tross alt fortsatt sjefredaktør i Dagbladet. Det bare virket som om Arve Solstad allerede hadde tatt over. Men dette var altså «Solstad-journalistikkens» store tid, og den pekte også ut den uavhengige retning for mange andre aviser.

Da han i 1973 tok over som sjefredaktør var det med solid støtte i staben og et stort engasjement for hele produktet – ikke bare den politiske reportasjen.

Den underspilte siden av Arve Solstad er nettopp at han forsto å kombinere den analytiske politiske journalistikken med en modernisering av avisa for øvrig. Han evnet å tenke helhet, og skjønte at Dagbladet var i et løssalgsmarked der man konkurrerte med VG. For å lykkes måtte man også skape en nyhetsavis rettet inn mot et stort og bredt publikum. Vi snakker om den såkalte Dagbla`-schizofrenien – avisa spaltede sinn.

I Arve Solstads avis var det plass både for akademiske kronikker, bred sportsdekning, underholdning og sex-spørrespalten «Inge og Sten». Kulturstoffet ble modernisert, tonen ble friskere og layouten mer hardtslående og selgende. Han påtok seg å forvalte en cocktail der kvalitet gikk side om side med sensasjon, og der analyse ble blandet med gymnasiale påfunn som førte til kjeft og forbannelse i de mer elitistiske kretser i samfunnet.

Gjennom innsikt om forretningsmessige disposisjoner styrket han sin maktposisjon. Han fant tonen med industrimannen Jens P. Heyerdahl som kom inn i styret i 1975 og ble styreformann i 1982. De var enige om at det måtte skje endringer på eiersiden. De gamle Venstre-familiene trakk seg ut, og inn kom samfunnsinstitusjoner, banker, forsikringsselskaper og forlag som eiere. Samtidig var Arve en pådriver for etableringen av Dagbladets stiftelse som skulle sikre avisens uavhengighet.

I Arve Solstads liv og virke går interessen for statsvitenskap og historie som en rød tråd. Hans interesse for Machiavelli – den moderne statsvitenskapens grunnlegger – gikk langt forbi sjablongene. Historieprofessor Jens Arup Seip ble hans store metodiske lærermester, og gjennom møtet med den svenske, liberale pressetradisjonen og Dagens Nyheters redaktør Herbert Tingsten, omsatte han sin kunnskap og sine analytiske evner i et journalistisk prosjekt som fortsatt er førende for det uavhengige og kritiske i pressen. Arve Solstads metode ble skepsisen – man skulle ikke ta politikerne på ordet, man skulle undersøke hvilke interesser de fremmet.

Solstad var sjefredaktør i Dagbladet fra 1973 til 1989 og politisk redaktør fra 1990 til 1995. I Solstads redaktørtid gikk Dagbladet over til tabloidformat og kuttet partipolitiske bånd til Venstre.

Arve Solstad hadde dyp kunnskap om nordisk politikk, og utviklet også god innsikt i amerikansk politikk og historie gjennom reiser der bagasjen var bøker, tidsskrifter og aviser. Han leste alltid. Han hadde en egen evne til å utvide Dagbladets vennekrets med akademikere, forfattere og kunstnere. Blant de som kom til å prege avisa i hans tid var Hans Fredrik Dahl, Kjell Aukrust, Hans Normann Dahl, Finn Graff, Fredrik Stabel og Hammarlund.

Ikke bare var Arve Solstad en leder, han var selv en eminent skribent og som sådan et forbilde for mange. I 1968 fikk han Narvesen-prisen, den høyeste utmerkelse for en norsk journalist den gang.

Det var denne journalistikken som naturlig ledet fram til at Dagbladet vant selvstendigheten. Frigjøringen fra partiet Venstre ble gjennomført i to etapper: Etter folkeavstemningen i 1972 varslet avisen at den ikke lenger ville møte i Venstres stortingsgruppe. Og før stortingsvalget i 1977 skrev Solstad en kommentar, formet som det endelige farvel til Venstre. Heretter ville avisen bare representere seg selv. Vår kommentator Gudleiv Forr har kalt dette Dagbladets uavhengighetserklæring.

Arve Solstad som redaksjonssekretær og leder for politisk avdeling i Dagbladet. Bildet er fra 1970.

Uavhengigheten ble naturligvis påskyndet av samfunnsutviklingen og ikke minst EF-saken som førte til at Venstre sprakk. Tidsånden blåste i favør av en slik løsrivelse fra det gamle partimønsteret. Utdanningssamfunnet pekte samme retning, i likheten med et stadig sterkere nærvær fra etermedier som søkte inn mot større grad av «objektivitet» i den politiske journalistikken. Alt passet perfekt inn i Solstads syn på hvilken rolle avisen måtte spille.

For meg var Arve inspirator og etter hvert også en nær venn, en klok og engasjert samtalepartner som var levende interessert i Dagbladet og alle menneskene der. Jeg kom ham for alvor nær da han var gått av som sjefredaktør, ble politisk redaktør og kom til USA for å dekke presidentvalget i USA i 1992 sammen med meg. Da fikk han oppleve en gammel drøm: Han fikk være med som en av «The Boys on The Bus» – verdens beste kommentatorer som fulgte amerikansk politikk via – ja, buss, og kandidatenes følgefly. Han tindret som den røveraktige guttunge han også kunne være. Og Bill Clinton vant til slutt.

Arve Solstad ønsket seg alltid bøker. I forkant av det som skulle bli mitt siste besøk hos ham ringte han og ba meg ta med to. Den ene var Marthe Hommerstads «Stridsmannen» – om grunnlovens far, Christian Magnus Falsen. Den andre var Jon Hustads «Ung gigant» – om Winston Churchill. Den røde tråd var fortsatt den samme – statsviteren, historikeren og interessen for makt og ledelse.

Men samtidig hadde han noe annet på hjertet. Han hadde lagt merke til at en av våre nye kommentatorer, Inger Merete Hobbelstad, hadde hatt en referanse til Machiavelli en i en av sine kommentarer. «Jeg trodde ingen lenger visste hvem han var!», sa Arve. I pressekretser har Arve Solstad selv ofte blitt omtalt som «en Machiavelli» – en som kunne maktspillet. Da Hobbelstad kom på besøk hadde gammelredaktøren samlet sammen hele sitt Machiavelli-arkiv med bøker og en haug med utklipp. «Dette skal du få», sa han til henne. «Jeg trenger det ikke mer.»

Og her er vi ved en annen siden av mannen som kunne så mye om makt og maktbegrepet. Hans opptatthet av medarbeiderne, også de som er kommet til Dagbladet lenge etter at han hadde sluttet. Han var fortsatt den engasjerte, rause inspirator som delte av sin kunnskap.

Nå – snart 50 år etter at han endevendte politisk journalistikk i Norge, og ved hans brå bortgang, ser vi dette: Han ble redaktøren for Dagbladets gullalder.