Skal en forstå Dagbladets vedvarende sterke stilling i det politiske miljø og i de akademiske kretser gjennom de siste tiårene av 1900-tallet og inn på 2000-tallet, er det ett navn en ikke kommer utenom: Gudleiv Forr.

Han var den som stod nærmest Arve Solstad, Dagbladets betydningsfulle, tidvis ganske buldrende sjefredaktør (1973–1989), og kan i tilbakeblikk lett komme litt i skyggen av ham. Men det var framfor alt Forr som vedvarende preget Dagbladets politiske profil gjennom ledere og kommentarartikler.

Solstad viste seg etter hvert kun unntaksvis i spaltene, og Forrs rolle ble ikke mindre synlig etter Solstads tid, med skiftende i noen tilfeller ikke spesielt skrivekyndige sjefredaktører. Inntil han gikk av i 2007 bestyrte Forr Dagbladets lederavdeling og derved avisens politisk retningsgivende side 2 og 3.

Gudleiv Forr og Arve Solstad under feiringen av John Bruns 90-års dag. (Foto: Torbjørn Katborg Grønning/Dagbladet)

Solstad og Forr brakte hvert sitt akademiske fag til Dagbladet. Solstad var statsviter og Forr historiker, og med dem kom to faglige nestorer inn i pressen: valgforskeren Henry Valen og venstreopposisjonens historiker Jens Arup Seip.

Der Seip var ensidig, men briljant i sin formuleringskunst, var Valen nøkternt modererende. Det var via konstellasjonen Valen-Seip at Dagbladet fra 1970-tallet ble skoledannende med sin maktkritiske, politiske journalistikk.

Det var i 1930-årene at Dagbladet ifølge Hans Fredrik Dahl ble «Dagbladet». Den fant i disse årene sin «varige form». Dagbladet ble på kort tid en løssalgsbasert underholdningsavis med en opplagsvekst fra under 10.000 til 30.000.

Dette tigerspranget berodde ifølge Dahl på «en systematisk utvikling av avisproduktets lette, variert underholdende og melodramatisk interessante sider», samtidig som avisen opprettholdt sin posisjon som venstreradikalismens talerør ved den intellektuelt-analytiske pressestil hos Einar Skavlan (sjefredaktør 1929–1954) og Gunnar Larsen (nyhetsredaktør 1929–1954, sjefredaktør 1954–1958).

«Dagbladismen» kom i de neste generasjoner til å bestå av den særegne blanding av ironi og patos, skarpe meningskanter og prinsippløs populisme.

Dagbladet ble «Dagbladet» nok en gang – på 1970-tallet under Solstads redaksjonelle lederskap. Solstads programerklæring «Presse og politikk» med dens sviende angrep på den maktservile politiske journalistikk, symbolisert ved institusjonen Stortingets presselosje, stod på trykk i oktober 1965, samme år som han ble fast ansatt i avisen.

Programerklæringen pekte frem mot det som skulle bli Solstads dobbeltprosjekt: Dagbladets løsrivelse fra Venstre, og derved avviklingen av partipressen, og utviklingen av en ny type politisk journalistikk.

Sammenfiltringen av presse og partipolitikk fikk en ekstra tilspisning da Venstre i 1965 gikk inn i den borgerlige koalisjonsregjering ledet av Per Borten (Sp), endog med Helge Seip, Dagbladets sjefredaktør, som statsråd.

Under Solstads journalistiske ledelse demonstrerte avisen sin uavhengighet gjennom en ganske uhemmet bruk av politiske lekkasjer og indiskresjoner kombinert med en uærbødig, men analytisk tone overfor alle partier, regjeringspartiet Venstre inklusiv, med stigende opplag som følge.

Borten-regjeringens fall våren 1971, utløst av Dagbladets reportasjer om statsministerens omgang med fortrolige dokumenter, skal ha vært første gang i norsk politikk siden 1920-tallet at en regjering måtte gå som følge av presseoppslag.

Med Dagbladets brudd med Venstre i 1977 var uavhengighetsstrategien fullbyrdet, og avisen ble den nye, liberale presseånds avantgarde: en uavhengig journalistikk frigjort fra partipolitiske bindinger i samsvar med anglo-amerikansk presseideologi.

Solstad var en statsviter som forstod politikk, sterkt påvirket av Herbert Tingsten, den legendariske, idépolitiske redaktøren for Sveriges toneangivende avis Dagens Nyheter. Rundt seg samlet den miljøbyggende avismann unge, Venstre-orienterte journalister med kritisk respekt for kunnskap.

De var alle, som Solstad selv, utklekket ved landsgymnas, den motkulturelle folkedannelsens eliteskole: Solstad (Orkdal), Arne Finborud (Vinstra), Gudleiv Forr (Steinkjer) og Per Vassbotn (Firda). Etter hvert kom Andreas Hompland (anarkistisk utkantproletar, men ingen landsgymnasiast), Ragnar Kvam jr., John Olav Egeland og herrelaget fikk også sin kvinne: Sissel Benneche Osvold (alle byradikalere fra Oslo vest).

Solstad var som ansvarlig redaktør sidestilt med Roald Storsletten (1958–1980), men det var ikke tvil om hvem som var den reelle sjefen. Jeg husker selv hvordan Hans Fredrik Dahl på en fest på slutten av 1970-tallet i Homansbyen i Oslo av Solstad ble dyttet inn på et av vertskapets soverom – og kom ut igjen som Dagbladets kulturredaktør.

I denne teksten analyserer Rune Slagstad Dagbladets rolle som politisk-intellektuelt organ i norsk offentlighet, der Forr ble en nøkkelfigur for avisas utvikling gjennom de siste tiårene av 1900-tallet og inn på 2000-tallet. Også etter overgangen til tabloidformatet på 1980-tallet, forble Dagbladet en viktig politisk redaksjon. Dette er mye takket være Gudleiv Forr, skriver Slagstad.

Siden Dagbladet fant seg selv på 1930-tallet, har det i avisen vært en vedvarende spenning mellom børs og katedral, noen vil snarere si: mellom bordell og katedral. Det toppet seg ved overgangen til tabloid tidlig på 1980-tallet.

«Det interessante er ikkje at Dagbladet gjekk over til tabloid,» skriver Hompland i «Utskjelt og utsolgt. Dagbladet gjennom 125 år» (1994), «det interessante er at formatendringen vekte så sterke kjensler». Da VG hadde gått over til tabloid i 1963, var den nedlatende kommentaren i Dagbladet: en døende pasient prøver seg med «globoid». Slik gikk det ikke – VG opplevde de neste tiår en eventyrlig opplagsvekst.

Og Dagbladet prøvde å følge etter i stort format med salgsfremmende forsideplakater – det leserne ville ha: krim, sex, kjendisskandaler. Dagbladet var slik tabloid lenge før den ble tabloid; overgangen var en tilpasning av form til innhold – intet hamskifte.

Ikke alle så det slik. På initiativ fra Brikt Jensen og Helge Rønning publiserte 89 mer eller mindre kjente skikkelser fra kulturlivet (jeg ser ikke bort fra at jeg kan ha vært en av disse) et opprop, «en kjærlighetserklæring til Dagbladet», mot tabloidformatet: Det viktigste var ikke «bladets rolle som sensasjonsavis, men som kultur- og debattorgan». Rønning satte ord på de kulturelle mellomlagenes kjærlighetshat til Dagbladet: «Avisen vi elsker å hate.»

Dagbladet forble i en årrekke etter overgangen til tabloid fortsatt landets viktigste politiske redaksjon. I Martin Eide og Christine Myrvangs «Alltid foran skjermen» (2018), som dekker «Dagbladets nyere historie fra 1980-åra og til i dag», er denne avgjørende side ved avisens historie nærmest sporløst borte. Den profilerende politiske journalistikk kommer i denne framstillingen i skyggen av det digitale skiftet og striden omkring eierskap og konsernutbygging.

Når Dagbladet kunne beholde sin politisk-intellektuelle posisjon, var det via Forr som holdt det politisk-redaksjonelle fortet. I sine redaksjonelle bidrag formulerte han et klassisk Dagblad-ideologisk perspektiv.

Dagen i dag er en gylden anledning til å tydeliggjøre dette kapitlet av Dagbladets historie med Klassekampen som nærliggende publiseringssted, siden Bjørgulv Braanen som redaktør ikke la skjul på at han skjelte til Dagbladets tigersprang på 1930-tallet. Det er denne redaksjonelle linjen Mari Skurdal, slik jeg oppfatter det, fører videre på sin måte.

Dagbladets strategiske kombinasjon av venstreradikalisme og underholdningspopulisme frister ikke til gjentakelse, for underholdningspopulismen ble også avisens identitetsforvitrende bane; den opererte ifølge Braanen bort «selve livsnerven» i prosjektet – «det politiske og samfunnsmessige engasjement».

Den intellektuelle, radikal-analytiske pressestil fra Skavlan til Forr bør derimot være forbildet for en avis med ambisjon om å være den brede venstrefløyens talerør – «et sted der diskusjonene foregår og politiske handlingsalternativer utformes».

Forrs utvalgte Dagblad-tekster fra den politiske arena, som Pax utga til hans 60-årsdag, kan ifølge Martin Eide «leses som en komprimert samtids- og etterkrigshistorie, som et utsyn over Norges samtid». La meg sammenfatte trekk ved Dagblad-ideologien i Forrs versjon:

«Det radikalt nye som kom med Solstad og Forr, var avkledningsjournalistikken.

Kulturradikalismen med dens rasjonalistiske framskrittstro har vært en viktig del av Dagbladet-ideologien siden «det moderne gjennombrudd» på slutten av 1800-tallet. Forr har ikke lagt skjul på sine kulturradikale sympatier, men disse var fortrinnsvis en sak for kulturredaksjonen. Langt viktigere var for Forr plattformen i den økonomiske reguleringspolitikken, Thagaard-linjen, etter Wilhelm Thagaard, prisdirektør (1920–1960) og Dagbladets styreformann (1948–1970).

Thagaard tapte etter 1945 den reguleringspolitiske strid internt i Venstre, men fikk til gjengjeld gjennomslag i regjeringen Gerhardsen. For så vidt trengte ikke Thagaard noe parti, han var som prisdirektør sentralt plassert i statsforvaltningen i et reguleringspolitisk nøkkelorgan, og hadde som Dagbladets styreformann en avis: Sjefredaktør Skavlan var Thagaards ideologiske tvilling og telefonerte daglig med sin styreformann før dagens leder skulle skrives.

Den økonomiske reguleringsstaten etter 1945 kunne i tråd med Aps reformerte sosialisme fra 30-tallet tolkes som et statskapitalistisk overgangsstadium mot sosialismen – eller i tråd med Dagblad-Venstres reguleringsideologi som et tredje alternativ til statssosialisme og markedsliberalisme.

Stridens utfall var at Dagbladet i 1952 seiret i Ap, idet partiet landet på Thagaards reguleringspolitiske plattform. Thagaard-linjen ble avviklet under Tormod Hermansen og Jens Stoltenberg. Forr er en radikal Venstre-mann, en sosialdemokrat med skepsis til Ap, som med undring iakttok Aps nyliberale delprivatiseringsstrategi.

Gudleiv Forr holdt det politisk-journalistiske fortet i Dagbladet, skriver Rune Slagstad (Foto: Tore Rasmussen Steien)

Det radikalt nye som kom med Solstad og Forr, var avkledningsjournalistikken. Med sitt Machiavelli-inspirerte blikk ville Jens Arup Seip avkle den politiske makten dens festdrakt – og bante vei for journalistikk som striptease.

Seip ble med Forr «stildanner for en ny generasjon politiske journalister i Dagbladet». «Storoksen» Solstad hadde, som det har vært sagt, Seip som sin bjellesau. Seips legendariske foredrag «Fra embetsmannsstat til ettpartistat» (1963) ble med sitt vell av siterbare vendinger nærmest som en liten bibel.

Men Forr hadde noe hverken Thagaard, Solstad eller Seip hadde: nemlig et blikk for det rettsliberale. Mens Solstad gjerne snakket om «et juridisk felttog mot pressen» – han måtte som knapt noen annen redaktør tilbringe tid i retten i ærekrenkelsessaker –, reflekterte Dagbladet under Forr den rettsliberale vending de siste tiår av 1900-tallet, anført av Francis Sejersteds kritikk av Seip.

Sejersteds «tolkning av 1800-tallet og rettsstaten står det glans av» – han la ifølge Forr grunnen for en ny skole på feltet: «tyngdepunktet ble flyttet fra primært hensynet til samfunnets ve og vel til individets».

Høyest på Forrs dagsorden har stått den tidsmessige refleksjon over et klassisk Venstre-tema: kunnskap og dannelse. Som ingen annen i norsk presse har Forr gjennom utallige intervensjoner fulgt de store reformene av utdanningssystemet fra vugge til disputas med et kritisk blikk.

Jeg lar det bli med noen karakteristiske linjer fra hans portrett av læreren Lydolf Lind Meløy (1908–1999), hvis vei gikk fra skolestuen via det lokale selvstyret til riksstyret: «Læreren var opinionsdanner og veileder med basis i menneskenes daglige livsverden.» Meløy og hans motkulturelle kolleger var bærere av en særegen folkelig dannelsestradisjon. Det står ingenting «om Blindern, BI, NTNU eller Nygårdshøyden i deres vita», men de var samfunnsoppdragere som gjorde demokratiet til en sosial realitet: «Slik skapte og opprettholdt de Annerledeslandet.»

Jeg traff Gudleiv Forr første gang på Blindern høsten 1969 – jeg var «streikevakt», og den nytilsatte journalist var Dagbladets utsendte, like ulastelig antrukket i tweedjakke, hvit skjorte og slips den gang som nå. Vårt vennskap er av senere dato, fra 1980-tallet en gang.

Siden har vi holdt det gående, blant annet via jevnlige, telefoniske miniseminarer, gjerne foranlediget av dagsaktuelle, politiske tildragelser. Gudleiv har vært en uvanlig journalist også i det at han kontinuerlig har oppsøkt de akademiske miljøer, lyttet, reflektert og formidlet.

I dag runder denne pressens gentleman 80.