Høsten 2020 besto Dagbladets redaksjon av 43 prosent kvinner. De var sjefredaktør, redaktører, reportere, kommentatorer og debattanter. De skrev om kultur, vitenskap, miljø og klima, musikk og underholdning, politikk, sport, næringsliv, helse, sex og alle andre temaer som en moderne nyhetsavis beskjeftiger seg med. Noen av dem var skarpt profilerte samfunnsdebattanter, noen var markante og formfullendte skribenter. Aldri hadde kvinneandelen vært større.

Dette bildet av Dagbladets redaksjon har ikke alltid vært gyldig gjennom avisens vel 150-årige historie. I mellomkrigstida var Halldis Stenhamar i flere år eneste kvinne i en liten, men mannsdominert redaksjon. Under signaturen Hast skrev hun fra 1923 til 1964 om sosiale spørsmål og skapte sammen med sine mannlige kolleger en ny form for journalistikk. Hennes felt var kamp for de svakeste i samfunnet.

Mange kvinner har  en drabelig innsats bakom seg i sosialreportasjens historie i norsk presse, men Halldis Stenhamar var den største 

(Arne Skouen i sitt minneord om Halldis Stenhamar)

«Tro hvor mange belastede mødre, sundslått hustruer og myndighetsknugende småfolk har søkt henne i årenes løp?», skrev Ragnar Vold i sin Dagblad-historie, Dagbladet i krig og fred til 100-årsjubileet i 1969. Hun ble internt en institusjon, og et forbilde for kvinnelige medarbeidere som ble ansatt etter andre verdenskrig. Hun avslørte bl. a. høyst kritikkverdige forhold på Bastøy skolehjem og på landets sinnssykehus.

Skarp kontrast

Halldis Stenhamar var sosialreportsjens mor i Norge.

Den svake stillingen for kvinner i redaksjonen i disse årene står i skarp kontrast til dagens forhold mellom kvinner og menn, men også til situasjonen tidlig i avisens historie. Professor Irene Iversen skriver i jubileumsboka Utskjelt og utsolgt fra 1993 om de « (…) bespottede og fryktede skrivende damer» i Dagbladet på 1880-tallet og framover mot 1905. Blant de fremste var forfatteren Amalie Müller, gift Skram, Mathilde Schjøtt (født Dunker), Margrethe Vullum (opprinnelig dansk og gift Rode), Gina Krog, Vilhelmine Ullmann (også født Dunker), Ragna Nielsen, Fernanda Nissen.

Som vi ser av flere av navnene, var dette kvinner som tilhørte det toneangivende, men radikale borgerskap i hovedstaden. Til dels var de i slekt eller familie, og noen av dem var gift inn i Dagbladets redaksjon, som Margrethe Vullum og Fernanda Nissen, som var gift en tid med redaktør Lars Holst. Margrethe Vullums kjærlighetshistorie kunne være verd en litterær framstilling: Hun var datter i en av Danmarks ledende familier. Faren var Orla Lehman, en framstående radikal politiker og embetsmann, og moren, født Puggaard, var meget velstående). Margrethe var gift med rektor Gotfred Rode ved en folkehøgskole i Danmark, men forelsket seg hodestups i Erik Vullum, en protesjé av Bjørnstjerne Bjørnson, folketaler og mangeårig journalist og redaktør i Dagbladet fra 1879 til 1880.

Margrethe Vullum var første kvinne som ble fast ansatt i Dagbladets redaksjon.

Margrethe Vullum ble den første kvinnen som ble fast medarbeider i Dagbladet. Til å begynne med var hun korrespondent for avisen i Paris, men kom hjem til Kristiania og ble avisens litteratur- og kunstmedarbeider noen år til hun sluttet i Dagbladet og ble frilanser.

Men hun tilhørte kretsen rundt Dagbladet i alle år, og bidro med sin mors- og farsarv til at avisen kjempet seg gjennom økonomiske tilbakeslag og politiske angrep siste halvdel av 1880-tallet. Hun døde i 1918, og er gravlagt sammen med sin mann i Lillehammer.

Kvinneoffentlighet

Ifølge Irene Iversen utgjøre kvinnene i Dagbladet i disse årene en « … egen, liberal kvinneoffentlighet», som representerte meninger i den offentlige debatt som ble «et stort konfliktmoment i det moderne gjennombrudd». Spesielt fikk de innflytelse på spørsmål som angikk litteratur og kjønnspolitikk. De formidlet et radikalt budskap til et bredt borgerlig publikum. Flere av kvinnene rundt Dagbladet sto sentralt i kvinnekampen for stemmerett og for uavhengighet i forholdet til Sverige i 1905. Det er viktig å huske at kvinnene ennå verken hadde stemmerett eller adgang til studier. Når de gjorde sosialt og politisk opprør, var det ut fra stor overbevisning og kunnskap, og mot.

I mellomkrigstida fikk de kvinnelige journalistene i likhet med de mannlige, en annen rolle. I disse årene skjedde det en avgjørende fornyelse av journalistikken. Nyheter og reportasjer fikk stadig større plass, mens debattstoffet og det politiske stoffet ble redusert. I Dagbladet kom en ny type underholdningsstoff, og blant annet ble kriminalstoffet prioritert. Dagbladet ble skandalenes formidler. Mens krim var mennenes område, ble de få kvinnene henvist til sosial- og såkalt kvinnestoff.

Halldis Stenhamar var eneste kvinne i redaksjonen, og gjorde sosialstoffet attraktivt i lesermarkedet. Hun skrev for eksempel om kvinnesykdommer. Og mot slutten av 1920-tallet fikk «kvinnestoffet» iøynefallende plass. «Den moderne Eva» fikk gjennomslag, ifølge pressehistorikeren Hans Fredrik Dahl. Det skyldtes en ny kvinneansettelse.

Kvinnestoff

Marie Fearnley ble ansatt som journalist i 1928, og under merket Mais redigerte hun reportasjer og featurartikler med kvinnelige vinklinger som moter, mat, oppdragelse av barn osv., som ofte var innkjøpt stoff. Selv skrev hun mest om teater og musikk. Hun brakte det «ukompliserte feminine, det troskyldig erotiske, inn i spaltene», skriver Dahl.

Love Yngve Anderson. En kjent skikkelse i Oslos bygater. Gjerne syklende. Foto: Rigmor Dahl.

Motestoffet i Dagbladet fikk et avgjørende løft da Love Yngve Anderson ble ansatt sist på 1930-tallet. Hun var dansk, gift med maleren Yngve Anderson, og brakte en «doft av den stora värden». inn i spaltene i 1950-, 1960- og 1970-årene. Hun var husvarm i de store motehusene i Paris, og representerte selv på en elegant måte de motene hun brakte inn i avisen når hun syklet gjennom byens gater.

Pauline Hall kom også til Dagbladet i 1920-årene, først som frilans korrespondent fra Berlin, og fra 1930 som fast musikkritiker. Hall var utdannet komponist, og etterlot seg en betydelig verkproduksjon som spilles den dag i dag. Hun var følgelig en kyndig kritiker av alle typer klassisk musikk, og forsvarte også jazz som kunstform. Bl. a. bidro hun til at Louis Armstrong fikk innreisetillatelse til Norge i 1933. Hun skrev om musikk på en enkel og lettfattelig måte, og ble lest både av aktive musikere, et musikkinteressert publikum og folk flest. Som musiker og komponist ble hun kjent for sitt arbeid for «Ny musikk», der hun var formann i en årrekke.

Pauline Hall var samboer med en annen kvinnelig journalist i Dagbladet, Caro Olden. Hun kom til avisen fra bladet Yrkeskvinnen, men hadde en lang karriere fra Adresseavisen, Stavanger Aftenblad og Arbeiderbladet før hun begynte i Dagbladet. Her ble hun en markant all round-journalist, men skrev også en ukentlig spalte om utsendelsene i NRK radio.

Krigsreporter

Lise Lindbæk var Norges første krigsreporter og ble kalt Norges Hemingway.

Lise Lindbæk var engasjert av Dagbladet som frilans korrespondent under borgerkrigen i Spania fra 1936, og ble kjent over hele Skandinavia for sine skarpt kritiske artikler om Franco og fascismen. Hun ble Norges første kvinnelige krigsreporter, og opplevde mange dramatiske og livsfarlige situasjoner under krigen. Allerede tidlig på 1930-tallet hadde hun vært aktiv i anti-fascistisk arbeid i Norge, og sto på Dagbladets Ragnar Volds side i synet på Hitler og den tyske nazismen. Etter 1945 arbeidet hun bl. a. for FN.

Utover tiårene etter krigen kom det etter hvert flere kvinnelige journalister til Dagbladet. Else Marie Bergeråd, senere Rie i Aftenposten, hadde en kort visitt i Dagbladet på 1950-tallet. Senere kom Ruth Bjørneboe, kjent for sine torgreportasjer på formiddagen før avisen gikk i trykken. Celine Wormdahl ble etter hvert en sentral kulturjournalist, og på 1960-tallet ble Harriet Eide en av avisens mest markante kulturjournalister.

Mest kjent ble nok imidlertid Gerd Benneche som fulgte opp tradisjonen etter Halldis Stenhamar som hardtslående reporter og kommentator, særlig i sosialpolitiske spørsmål. Hun var jurist av utdannelse og hadde praktisert som advokat før journalistikken tok henne, og hennes styrke var kombinasjonen av konkret reportasje om enkeltskjebner som hun relaterte til generelle forhold i samfunnet. Slik fikk hun stor innflytelse på lovgivningen om barn og barnevern. Gerd Benneche ble i 1974 tildelt Narvesen-prisen (senere kalt Den store journalistprisen) for sin samlede journalistiske innsats.

Sissel Benneche Osvold var en allsidig journalist og kommentator som i mer enn 30 år preget Dagbladet.

Hennes datter, Sissel Benneche Osvold, var fra 1973 til 2007 en av avisens mest kjente journalister. Hun redigerte en side for barn, var allmenreporter både innen- og utenlands, og fra 1989 var hun profilert spaltist og kommentator i Dagbladets lederavdeling. Hennes faste spalte Sidesprang ble etter hvert en institusjon i avisen. Sissel Benneche Osvold var en skarp iakttaker, skrev innsiktsfullt, politisk analytisk og framfor alt elegant og vittig, og hadde en stor leserskare. Hun ble tildelt Den store journalistprisen og en lang rekke andre utmerkelser for sin journalistikk.

Kritisk masse

Etter hvert som redaksjonen vokste utover 1970-, 1980- og 1990-årene, vokste også antallet kvinner selv om andelen var beskjeden. Mens de tidligere kvinnelige medarbeiderne hadde opptrådt som tydelige individuelle stemmer i redaksjonen, og fikk innflytelse på den måten, begynte de etterhvert å opptre som et fellesskap med spesifikke interesser som kvinner. De nådde det kjernefysikerne kaller «kritisk masse», dvs. den minste masse av spaltbart mateiale som skal til for å sette i gang en kjernefysisk reaksjon.

Fra Engebret-bevegelsens siste møte, 18. mars 1985. Foto: Anne Britt Kilvik

Mange av Dagbladets kvinner var også engasjert i et fellesskap utenfor Dagbladet, i Engebretbevegelsen. Gerd Benneche, Anne Lise Refsum, senere Stafne, og Harriet Eide fra Dagbladet var initiativtakere til dette uformelle nettverket i 1974. Fram til 1985 møttes de sammen med kolleger i andre aviser på Engebret café. Her diskuterte de strukturer og konvensjoner i yrket, og krevde likestilling og likelønn. Spørsmålet om det fantes en egen kvinnelig journalistikk sto også fra tid til annen på dagsordenen.

Anne Lise Stafne var klubbleder i Dagbladet og spilte etter hvert i likhet med Gerd Benneche en viktig rolle i Norsk Presseforbund. Stafne var ellers en dyktig allmenn reporter. Hanne Gamnes var også leder av redaksjonsklubben sist på 1970-tallet og begynnelsen av 1980-tallet. Hun var også almennreporter med særlig vekt på oljeindustrien, og ledet i likhet med Anne Lise Refsum flere felttog mot redaksjonsledelsen. Samlet bidro de aktive jentene til å dempe journalistikkens mannspreg og reiste kritiske spørsmål ved den interne mannskulturen, som trolig ikke ville ha bestått noen «me too»-test i dag. Ved redaktøransettelser ble de en viktig maktfaktor.

Fra tid til annen fant de det nødvendig å si fra om både konkrete redaksjonelle og journalistiske feiltrinn og utviklingstendenser. Det fins en del historiske hendelser som markerte slike kvinneopprør, bl. a. Sangerhall-møtet midt på 1970-tallet og opposisjonen mot forslagene som ble presentert under arbeidet med Avis 90 sist på 1980-tallet. I disse episodene spilte de kvinnelige medarbeiderne en vesentlig rolle.

Kvinnelige ledere 

Anne Aasheim var en profilert leder i NRK da hun kom til Dagbladet som avisas første kvinnele sjefredaktør i 2006. Senere ble hun leder for Norsk Kulturråd. Hun døde 30. mars 2016, bare 53 år gammel.

Eva Bratholm kom til Dagbladet som kulturredaktør i 1999 og ble senere også USA-korrespondent for avisa.

Utover på 1980-tallet begynte de kvinnelige medarbeiderne å etterlyse kvinnelige ledere. Sissel Benneche Osvold ble første kvinnelige redaksjonssekretær, for lørdagssidene i 1984. Den første som fikk redaktørstatus var Hilde Haugsgjerd, som ble redaksjonssjef i 1989. Hun gjorde senere karriere som ansvarlig redaktør, både i Dagsavisen og Aftenposten. Men det var i 1999 aller første Dagblad-kvinne med redaktørtittel ble ansatt, Eva Bratholm, som kulturredaktør.

Hege Duckert var både Magasinet-redaktør og kulturredaktør.

Marie Simonsen var politisk redaktør fra 2003 til 2015.

Hege Duckert kom til Dagbladet som popmusikk-skribent i 1981, og ble kulturjournalist med vekt på teater og litteratur. Fra 1994 var hun leder av featureavdelingen. Sist på 1990-tallet ble hun engasjert til å utrede satsingen på et nytt Dagblad-produkt, Magasinet, som hun ledet fra 1999. Hun ledet også andre redaksjonelle utredninger. Fra 2002 til 2009 var hun avisens kulturredaktør. Året etter at Duckert ble kulturedaktør ble Marie Simonsen ansatt som politisk redaktør. Hun kom fra VG og ble raskt en av avisens mest profilerte politiske kommentatorer.

Karine Østtveit fikk en sentral rolle da Dagbladet startet arbeidet med å skifte forretningsmodell: Fra løssalg på papir til abonnement digitalt.

Senere kom magasinredaktør Karine Østtveit, som etterhvert også fikk hovedansvaret for å bygge opp den digitale abonnementssatsingen «Pluss». I 2006 fikk Dagbladet endelig en kvinnelig sjefredaktør, Anne Aasheim, som ble fulgt opp av Alexandra Beverfjord i 2018. Alexandra hadde tidligere vært nyhetsredaktør før hun i en periode gjorde tjeneste i NRK som det samme.

En rekke kvinnelige journalister ble ellers etter hvert markante medarbeidere når Dagbladet utover på 2000-tallet satset mer og mer på digitale plattformer. Martine Aurdal ble en profilert rettskommentator, men kommenterte også politikk i sin alminnelighet. Inger Merete Hobbelstad er master-utdannet i litteraturvitenskap og en kunnskapsrik og velskrivende politisk kommentator, samtidig som hun har markert seg som kyndig filmanmelder. Hun ble tildelt Hestenes-prisen for sine filmanmeldelser i 2012.

Inger Bentzrud, som lenge var en markant kulturjournalist og også leder av avdelingem, ble senere sjef for leder- og kommentaravdelingen. Også etter at hun ble pensjonist har hun vært en av Dagbladets mest synlige litteraturanmeldere. I den posisjonen kom Cathrine Krøger inn som en respektert hovedanmelder på 2000-tallet. Trude Lorentzen ble med utgangspunkt i sin jobb i Magasinet en markant featurejournalist, og fikk Den store journalistprisen sammen med to mannlige kolleger i 2012, mens Linn Hillestad Kongsli to år senere ble SKUP-vinner for serien NULL-kontroll om datasikkerhet sammen med Espen Sandli og Ola Strømman.

SKUP-prisen 2014 gikk til Linn Kongsli Hillestad og hennes to mannlige kolleger, Espen Sandli og Ola Strømman. Under headingen «NULL Ctrl» og mer enn 60 artikler avdekket de hvor dårlig sikret norske datasystemer er. (Foto: Bjørn Langsem)

I 2019 var Siri Gedde Dahl den store prisvinneren blant kvinner i  Dagbladet, med SKUP-diplom og Den store journalistprisen sammen med mannlige kolleger. Siri, med en strålende journalistisk fortid i Aftenposten og Kapital, har de senere år ledet gravegruppen i Dagbladet.

KONKLUSJON

Dagbladet ble skapt i opposisjon til de rådende maktforhold og de etablerte ideologiske tankestrømninger midt på 1800-tallet, og har holdt fast på denne posisjonen. Allerede fra første eksemplar i januar 1869 er det mulig å se konturene av det som avisen skulle følge gjennom alle sine 150 år:

I 2020 ble Dagbladet-serien «Glidens pris» den mestvinnende journalistiske prosjektet i Norge. Her er gravegruppens sjef Siri Gedde-Dahl sammen med John Rasmussen og Bernt Jakob Oksnes da de vant Den store journalistprisen. Den fjerde på laget, Torgeir Krokjord, var ikke til stede da bildet ble tatt. (Foto: Thomas Brun, NTB)

En nasjonal linje, en demokratisk linje, en  kulturradikal linje som ikke minst avisens kvinnelige medarbeidere har fulgt.

I dag ser vi at avisen ved å åpne spaltene for kvinnelige skribenter allerede fra første stund, kunne spille en viktig rolle som formidler av radikal-liberale krav om kvinnelige perspektiver på samfunnet. Og 20 år inn i det 21. århundre er kvinnelige journalister og redaktører like selvfølgelige i Dagbladet som mannlige, innenfor alle journalistikkens sjangere og på  alle publiseringsplattformer.