«Alltid foran skjermen» er jubileumsboka til Dagbladet, som fylte 150 år i 2019. Den handler om avisas nyere historie under det digitale skiftet. Boka ble finansiert av Dagbladets Stiftelse og utgitt av Universitetsforlaget.
Boka er skrevet av Martin Eide (professor i medievitenskap og journalistikk ved Universitetet i Bergen) og Christine Myrvang (forsker i økonomisk historie ved Handelshøyskolen BI).
Boka er skrevet av Martin Eide (professor i medievitenskap og journalistikk ved Universitetet i Bergen) og Christine Myrvang (forsker i økonomisk historie ved Handelshøyskolen BI).
Her følger kapittelet:
Kulturrevolusjonen
«Møkkagraverne» er en hederskronet gjeng i journalistikkens historie. Å grave i dritt er en journalistisk oppgave verdt navnet. Søppel er en journalistisk utfordring. Og det digitale skiftet gjør at møkkagravingen også kan foregå foran skjermen og på Excel-ark. Når Big Data møter Big Garbage, kan solid journalistikk resultere i fascinerende avsløringer og profesjonell heder og ære.
Det var altså tilfellet da søppelbergene hopet seg opp i Oslo i 2017. To dagbladjournalister og en utvikler drev god møkkagraving og innkasserte i oktober samme år den såkalte Dataskup-prisen, en pris utdelt av Stiftelsen for en kritisk og undersøkende presse og finansiert av Dagbladets Stiftelse.
Journalistene Eiliv Frich Flydal (t.v.) og Vegard Venli vant Dataskup-prisen i 2017, sammen med utvikler Ola Strømman. (Foto: Lasse Lambrechts)
Dataskup-prisen ble etablert i 2016. Som et ledd i det digitale skiftet ble datajournalistisk kompetanse nå berømmet. Det vanket ros for graving og avdekking av skandaler med de nye verktøyene. Journalistikkens profesjonsbygging har fornyet seg under det digitale skiftet.
Dagbladet har hatt en lang tradisjon for møkkagraving. Fra tabloidovergangen og under det digitale skiftet har avisa utrettelig pusset på sitt selvbilde og involvert seg i et løpende seminar om avisas sjel. Avisas selverklærte schizofreni, den kulturradikale arven kombinert med en populærjournalistisk tradisjon, er fundert i det maktkritiske.
Dagbladet har spilt en viktig rolle i den profesjonsideologiske opprustningen som har funnet sted i norsk journalistikk etter partipressas fall. I den kulturradikale arven ligger det en forpliktelse til å trosse autoriteter, avdekke maktmisbruk og til å knytte an til fornuften. En populæravis skal tjene folket.
Avsløringsoppdraget er en journalistisk dyd. For Dagbladets del er en skandale ikke av veien. Det gjelder for kulturradikalismen som for journalistikken. Når journalistikk blir til ideologi, skjer det gjerne i form av en særegen blanding av populisme og elitisme. Den smigrer folket, samtidig som den antyder at det først er når journalisten tar saken, at det skjer noe. Journalisten har en særlig lisens til å stille de mektige til ansvar og avdekke sprik mellom liv og lære. Det er en enkel samfunnsanalyse som her ligger til grunn, nemlig en der folket står mot makta.
I dagens situasjon møter journalistikken sterkere begrunnelseskrav enn tidligere. Det er da ikke helt sikkert at Fredrik Stabel hadde rett i sitt postulat om at «Fornuften er en ensom ting». Å gå i dialog med publikum, være der leserne er på digitale flater, synes å være en fornuftig løsning.
Vi lever i en tid da vi alle – etter sigende – er journalister og fotografer, med smarttelefonen i hånd og publiseringsmuligheten et tastetrykk unna. Men den profesjonelle journalistikken og de redigerte mediene har fremdeles en rolle å spille og et samfunnsoppdrag å forsvare.
Dagbladet har noe å melde her, som en moderne og framskrittsvennlig populæravis. Den møter samtidig utfordringer fra lesere som avfeier avisa for å fare med likegyldig dill, som ikke finner noen grunn til å ta den alvorlig, og som glatt overser dens kvalitetsjournalistikk. Kombinasjonen av dyptpløyende og overfladisk preger dagens Dagbladet. Gravesaker og meningsjournalistikk er kvalitative bærebjelker, men i oppmerksomhetsøkonomien får nettavisas døgnkontinuerlige nyhetsstrøm unektelig et preg av kvantitativ klikkfiskekuriosa.
Sterke meninger, sterke historier, sterke følelser. Populærjournalistikkens jag etter klikk og lesetid nærer seg gjerne av emosjoner og forvalter en melodramatisk forståelse av samfunnet. I kulturradikalismens rasjonalistiske lys skulle Dagbladet ha forutsetninger for å komme opp med alternative vinklinger her.
En ensidig dyrking av det personorienterte, private og følelsesmessige vil dra offentligheten i retning av det sosiologen Richard Sennett kaller et «intimitetstyranni». Den norske sosialfilosofen Jon Hellesnes treffer tilsvarende godt når han snakker om en sentimentalisering av det offentlige rommet.
Det er som vektig bidragsyter i en kritisk og opplyst offentlighet at Dagbladet historisk har hatt sitt viktigste samfunnsoppdrag. Det bør forplikte også for framtida.
Dag Sørsdahl, konsernsjef i Aller Media.
«Se, en bonusfest i mediebransjen!» Fagbladet Journalisten kunne formidle den bemerkelsesverdige nyheten i januar 2018. Og det var sannelig grunn til å holde på hatten. Dagbladet hadde levert et oppsiktsvekkende godt økonomisk resultat. 80 millioner kroner i pluss på bunnlinja, et driftsresultatet som var hele 60 millioner bedre enn ved forrige regnskapsår.
I den gledelige anledning hadde hver og en i Aller Media før jul mottatt 7500 kroner i bonus, et uttrykk for eiernes og ledelsens vilje til «å dele med de ansatte som har skapt verdiene», ifølge konsernsjef Dag Sørsdahl. Å motta en pengegave til jul hadde avisas ansatte aldri opplevd før. Tidligere hadde skikken vært matkasse som julehilsen fra øvrigheta.
Enkelte dagbladfolk som ikke rakk å hente matvarene før jul, møtte synet – og lukta – da de kom på jobb på nyåret. Like fullt var kassa en kjærkommen gest.
Kanonresultatet ble sluppet til offentligheten gjennom Dagens Næringsliv, avisa som de siste tiåra hadde fulgt Dagbladet og dens eiere med argusøyne, ikke helt uten skadefryd over kronisk turbulens. Gravleggingen av Dagbladets hverdagsavis i papir var nå utsatt på ubestemt tid. Helgeavisas popularitet holdt stand.
Fortsatt sto papiravisa for 60 prosent av Dagbladets driftsresultat, takket være prisøkninger og at fallet i annonseinntekter hadde flatet ut. Magasinet kunne dessuten skilte med en annonsevekst.
Det store «vi» var nå Aller Media. Organisatorisk var AS Dagbladet og DB Medialab blitt fusjonert, og Berner Media Holding endret navn til Dagbladet AS fra 1. januar 2017. Sammensmeltingen mellom nett og papir var i så måte sluttført. Selv tilskrev konsernsjefen de gode resultatene den vellykkede integrasjonen mellom ukebladselskapet og Dagbladet. Strategien om å bli en del av noe større hadde definitivt gitt økonomisk gevinst for avisa.
Betydelige kostnadskutt var blitt gjennomført i konsernet. Dagbladets nye eiere var opptatt av mediene og hadde store planer for framtida. Nå så man synergiene av at Dagbladet hadde flyttet inn i det nye Aller-bygget. I Karvesvingen på Hasle dro alle i samme retning, med måltallene som styringsverktøy. «Aller-effekten » ga resultater.
Medier 24 omtalte veksten i januar 2018.
Aller Media fikk et samlet driftsresultat på 162 millioner kroner, mot 130 millioner i foregående regnskapsår. Det mest gledelige var den såkalte topplinjeveksten, i og med at konsernets omsetning hadde økt fra 622 til 633 millioner kroner. Kommersielle aktiviteter, «marketing services», bidro i stort monn til det resultatet.
I mars 2018 kom de offisielle medietallene med gode nyheter for norske aviser. For 2017 hadde økningen i digitale opplag vært større enn nedgangen i papiropplag.
Dagbladet holdt stand blant leserne, selv om det samlede nettoopplaget for papir- og nettavis sank fra om lag 75 300 til 72 700. 1,4 millioner nordmenn leste Dagbladet daglig i 2017, enten i papirformat eller på en digital plattform. Papiropplaget gikk fortsatt noe ned, med 3,5 prosent, til 39 400. Men helgeavisa og Magasinet hadde en sterk posisjon i markedet.
Den digitale abonnementsavisa kunne skilte med en vekst fra 25 000 1. januar 2016 til 33 000 et år etter og så 55 000 1. januar 2018. Det er altså mer enn en fordobling på tre år, og den sterke økningen i abonnenter er en trend man kan se ellers i bransjen også. Store lesergrupper er i ferd med å akseptere at man må betale for skikkelig innhold.
I en sterkt slanket og effektivisert utgave, og med prisvinnende gravejournalistikk, så Dagbladet nå lysere på tilværelsen enn på lenge. Den digitale transformasjonen var langt fra noen avsluttet prosess, men sjefredaktør John Arne Markussen hadde loset Dagbladet inn i en ny tid. «Det er en langt høyere selvtillit i dagens Dagbladet enn det det var noen år tilbake », kan nestoren Marie Simonsen fortelle.
John Arne Markussen var sjefredaktør i Dagbladet fra 2011 til 2018.
Markussen, som fikk rollen som både sjefredaktør og administrerende direktør i Dagbladet AS, har engasjert seg sterkt i de kommersielle medienes konkurranseforhold, særlig når det gjelder statens involvering i mediefeltet, gjennom pressestøtta og det lisensfinansierte NRK. I og med at ikke bare avisene, men også NRK er blitt multimediale, kan det hevdes at kringkastingens nettavis er blitt en konkurrent til de privateide og kommersielle avisene.
NRK har et sikkert inntektsgrunnlag, og selv om den statlige aktøren også har gjennomgått omfattende omstillinger, er omfanget ikke like stort som det den øvrige mediebransjen har vært igjennom. Da Medietilsynet våren 2018 i en rapport konkluderte med at NRK ikke svekket mediemangfoldet, var Markussen sterkt kritisk og ønsket seg en skarpere konkurranseanalyse enn den som forelå.
Sammenliknet man NRKs pengesekk med hva de private aktørene hadde å råde over, representerte dette en konkurransevridning, mente dagbladredaktøren. Hvorvidt dette gir et riktig bilde, strides medieforskerne om. Men Medietilsynet hadde beregnet at de kommersielle mediehusene kan måtte forvente en samlet inntektsnedgang fra året 2016 til 2022 på 1,6 milliarder kroner.
En pikant side ved den harde kritikken av den statlige kringkastingen våren 2018 var at i toppen av NRK-hierarkiet satt kringkastingssjef Thor Gjermund Eriksen, nettsjef Hildegunn Amanda Soldal og nyhetsdirektør Alexandra Beverfjord. Alle med bakgrunn fra Dagbladet.
Kringkastingssjef Eriksen får også jevnlig passet sitt påskrevet av den gamle traveren Jan Lindh, som nå er styremedlem i Aller Media. Lindh har i en rekke avisinnlegg hevdet at NRK har altfor svake driftsresultater og er en dårlig drevet bedrift. Allmennkringkasteren burde gjennomføre langt kraftigere nedbemanninger enn det den har gjort, ifølge Lindh. Eriksen mangler mot til å iverksette de nødvendige forandringene.
Det var imidlertid Thor Gjermund Eriksen som ledet Dagbladet inn i tilsvarende prosesser i 2004/2005, så han kan neppe beskyldes for å være skuddredd av natur. Da var for øvrig Lindh selv styremedlem i avishuset.
Eriksen svarer Lindh med at det ikke-kommersielle NRK, som er organisert som et statlig eid aksjeselskap, har et annet oppdrag enn å være økonomisk lønnsom for sine eiere. NRK skal driftes godt, men først og fremst skape verdier for publikum gjennom innholdet som tilbys. NRKs «forretningsidé» er å «dekke sosiale, kulturelle og demokratiske behov i det norske samfunnet», sier kringkastingssjefen. Men heller ikke NRK har vært skjermet mot nedbemanninger, omorganiseringer og klikkfiskeri.
For John Arne Markussens egen del gikk det mot slutten for redaktøroppdraget i Dagbladet. I mars 2018 annonserte han at det var på tide den 149 år gamle avisa fant seg en ny sjef. Han hadde selv jobbet der i 41 av dem. Da Markussen takket av, fikk Dagbladets lesere servert nok en kraftsalve mot NRK og Medietilsynet. Han hadde én stor bekymring når han nå pakket kontoret. Den statlige, overfinansierte kringkasteren skapte ubalanse i det digitale markedet og truet mediemangfoldet i Norge.
30. april ble det bekjentgjort at Dagbladets nye sjefredaktør skulle hete Alexandra Beverfjord. Hun ville vende «hjem» til Dagbladet, etter fire og et halvt år i NRK. På Marienlyst var det på vårparten 2018 brutt ut åpen konflikt mellom Beverfjord og ansatte i nyhetsdivisjonen, i forbindelse med en omorganisering. Særlig var forholdet mellom nyhetsdirektøren og de tillitsvalgte anstrengt.
I sakens anledning uttalte kringkastingssjef Thor Gjermund Eriksen til Dagens Næringsliv i mars 2018 at det slett ikke var uvanlig med slike tilspissede situasjoner under større endringsprosesser. Han visste vel et og annet om akkurat det.
Oslo, 20180430. Ny sjefsredaktør i Dagbladet Alexandra Beverfjord (Foto: Nina Hansen / DAGBLADET)
Alexandra Beverfjord hadde begynt i Dagbladet i 2001 som featurejournalist i Magasinet, og hadde siden hatt mange roller i avisa. Som nyhetsredaktør var hun sterkt medvirkende til den redaksjonelle omleggingen etter Anne Aasheims avgang i 2010. Dagbladet skulle skjerpe sin nyhetsprofil for å vinne lesere og satse på prisvinnende avsløringer.
Det tyngre kulturstoffet var blant det som måtte nedprioriteres, uten at kulturavisa skulle begraves av den grunn. Men nyheter og sport var viktigere for leserne enn kultur, ble det slått fast. Produksjonsmessig har det vært en lang reise, kan Beverfjord fortelle. Den nye sjefredaktøren, som tiltrådte sommeren 2018, bekjenner seg til kulturradikalismen, men understreker at Dagbladet også må være tabloid populæravis.
De nye digitale kartleggingsredskapene viser her vei. Før jobbet de nærmest «i blinde». Nå vet avisa langt mer om hva leserne er interessert i, takket være detaljerte brukerdataer. «Teknologien hjelper mediene til å formidle riktig innhold, men innsikten må brukes med publisistisk klokskap», sier Alexandra Beverfjord.
De omveltningene Dagbladet har gjennomgått siden 1980-åra, har endret både produktet og aviskulturen. Hegemoniet som landets ledende kulturavis kan sies å være tapt, papiravisene Klassekampen og Morgenbladet har definitivt utfordret Dagbladet på dette området. Nyhetsjournalistikk og meningsstoff har de siste åra vært høyere prioritert enn kultur. Men kulturstoffet er fortsatt en viktig indentitetsmarkør, og Dagbladet setter det seriøse anmelderiet høyt.
Hva med selve aviskulturen? Det er en lang tradisjon i Dagbladet for å være selvkritisk og selvransakende. Det er på den måten man har økt bevisstheten rundt det publisistiske programmet. Avisas ansatte har vært organisert i sterke klubber som utrettelig har utfordret avisledelsen.
I dag ligger imidlertid urokråka Dagbladets Grafiske Klubb med brukken rygg, den er på tampen til å bli nedlagt. Samtidig er den nye digitale vinen, programmerere og webdesignere, knapt nok fagorganiserte. Slik forholdene her er i arbeidsmarkedet, må arbeidsgiverne være på tilbudssida for å kunne beholde denne kompetansen. Da blir behovet for fagorganisering mindre påtrengende. Redaksjonsklubben har dessuten opplevd en markant nedgang i antall medlemmer som følge av de stadige nedbemanningsrundene.
Klubben har nå som en av sine hovedoppgaver å bekjempe bruken av midlertidig arbeidskraft i avisa.
Interne dragkamper og et brennende engasjement rundt avisas kvalitet og redaksjonelle profil har vært en helt sentral ingrediens i dagbladkulturen. De ansatte har med stolthet følt eierskap til prosjektet. «Dagbladfamilien» har vært et begrep. Det siktet til en sterk følelse av tilhørighet, og det dreide seg om en identitet Dagbladets ansatte bar på, selv om de kunne være eitrandes forbanna på ledelsen, som brutaliserte arbeidslivet og stadig kjørte avisa i grøfta. Det hørte liksom med.
Selvfølgelig hadde dagbladkulturen hatt sine mindre sjarmerende sider. Avisa var kjent for å romme fyll og spetakkel, en røff og tidvis sexistisk mannskultur, ymse hersketeknikker i fri dressur og maktutfoldelse i uformelle nettverk. De siste åra har disse trekkene nærmest blitt utradert, selv om ulike former for uformell makt fortsatt eksisterer i Dagbladet, som i andre organisasjoner.
Kjønnsfordelingen er blitt langt bedre blant journalistene. I redaksjonsklubben var det i 2017 41 prosent kvinner, eller som det het i klubbens årsberetning: «Flere menn enn kvinner har slutta.» Men på mellomledernivå gikk utviklingen i feil retning. Her var kvinneandelen bare 29 prosent, mot 47 prosent i 2016.
Det var altså fortsatt en viss mannsdominans i dagbladhierarkiets mellomsjikt, mens redaktørkollegiet nå består av tre kvinner og to menn. Også i Aller Medias konsernledergruppe har flertallet bikka i kvinnenes favør, i og med ansettelsen av Beverfjord, som nummer to i rekka av kvinnelige sjefredaktører i Dagbladet.
I ledergruppa er det nå fem kvinner og tre menn, inklusive konsernsjef Dag Sørsdahl. Hanne Haugsgjerd, som i mange år var personaldirektør i Dagbladet, er konserndirektør for HR (Human Resources) i Aller Media.
Havnelageret, hvor Dagbladet holdt til fra 2008 og frem til 2015.
Avisa har siden 1980-åras hamskifte foretatt en romlig og symboltung reise, fra de innrøyka og nedtråkka kontorene i Akersgata, via Havnelagerets åpne landskap ved sjøen, til det splitter nye Aller-bygget på Hasle, som sin optimaliserte støpning til tross lenge sleit med et dårlig inneklima. Det sosiale miljøet er endret. Før hadde staben sin faste lysløype etter arbeidstid: Mat på Tostrupkjelleren, øl på Ryktebørsen og finishen på Smuget. Nå finnes det ingen stamsteder lenger. Men i tråd med det nye nettverkssamfunnet sørger Facebook-gruppa «Dagbladet drikker øl» for at journalistene trekker fra arbeidsplassen i ødemarka og inn til skummende halvlitere i sentrale strøk. «Vi ser mindre til andre kollegaer i pressa, og vi drikker sjeldnere kaffe med kilder. Vi blir mer isolerte på Hasle», forteller Martine Aurdal.
Dronebilde av Karvesvingen 1. (Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet)
«Nye» Dagbladet i ingeniørkunstens matrix på Hasle framstår som langt mer edruelig, beregnelig og strømlinjeformet enn den gamle versjonen. Men er dermed Dagbladet også blitt mer tannløs? Eiere og ledelse har vært svært opptatt av inntektsbesparelser gjennom å optimalisere og rasjonalisere innenfor en ny konsernstruktur. Man kan lure på om effektiviteten er blitt målet, snarere enn middelet. «Det må være noe galt eller meningsløst med et samfunn der folk stresser seg til døde for effektivitetens skyld», påpekte historiker Francis Sejersted i boka Norsk idyll? fra 2000. Det dreide seg om den omseggripende instrumentalismen i det moderne samfunnet, hvor man stadig oftere så at «effektiviteten behandles som selve målet i så vel ord som handling, og uten at dette blir gjenstand for diskusjon».
Det har vært en formidabel kulturkollisjon da Dagbladet flyttet inn til ukebladnestoren på Hasle, ifølge Marie Simonsen. Svært ulike miljøer og tradisjoner skal her trekke sammen, og konsernets fellesmøter kan være en prøvelse for en hardbarka dagbladsjel. Men man var glad for at ting kom på plass i og med salget. På Hasle er det i ferd med å danne seg en ny enhet, hvor de felles tekniske og økonomiske måleredskapene og et styringsspråk spekket av spesialiserte forkortelser og nyord på engelsk søker å forene kreftene.
Kostnadene ved å forandre en tradisjonsrik aviskultur er langt vanskeligere å tallfeste enn synergieffekter og tjenesteutsetting av oppgaver. Men integrasjon kan altså ha en pris. Språket former forståelsesrommet en avis opererer i. Det inngår også i en samfunnsmessig kamp om normenes hegemoni. Med den konservative fritenkeren Sejersteds ord: «Det er de som hevder at markedsnormene er iferd med å innta en slik hegemonisk posisjon i vårt samfunn. Det innebærer at når det sivile samfunn forvitrer, blir det markedets måte å forholde seg til andre på som kommer til å dominere – også utenfor markedet. Man begynner kanskje å behandle sin kone på samme måte som sin forretningsforbindelse. Det vil si at man begynner å kalkulere vinning og tap.»
Det gamle medielabmiljøet har også blitt berørt av integrasjonen i Aller. Utviklingsavdelingen var i stor grad sprunget ut av DB Medialab, med dens særskilte innovative og lettere fristilte kultur. Den digitale kompetansen som miljøet var i besittelse av, var et salgsargument da Dagbladet og Berner Gruppen skulle finne seg industrielle samarbeidspartnere. Da Dagbladet ble kjøpt av Aller Media, var det særlig de digitale musklene som hadde lokket. Nå er utviklingsavdelingen felles for hele huset og en støttefunksjon til alle konsernets merkevarer. Avdelingen hadde våren 2018 35 fast ansatte og 3 midlertidige, i tillegg er det 13 ansatte i den ukrainske byen Odessa, et såkalt offshoreteam med avgrensede oppgaver og faste rammer. Tjenesteutsetting av IT-oppgaver til utviklere i lavkostland i Øst-Europa eller Asia er ikke uvanlig i norsk næringsliv.
Miljøet har merket overgangen fra å være Dagbladets medielaboratorium til å bli en avdeling i Aller-systemet. Alle skal nå forholde seg til hovedparametere på konsernnivå. Alle skal trekke i én retning. Designsjef i utviklingsavdelingen Audun Aas, selv med bakgrunn fra DB Medialab, kaller det et kulturelt og organisatorisk paradigmeskifte. Det snakkes om at man har gått fra å være pirater til å bli soldater.
Utviklingsavdelingen skal levere tjenester til «stakeholderne», for eksempel dagbladdesken. De har opplevd at dette ikke nødvendigvis går knirkefritt. Da nettavisas forside skulle fornyes, tok det et helt år å få oppgaven gjennomført. Makeoveren, som ble lansert på nyåret 2018, ble betegnet som en suksess. Frustrasjonen hos utviklerne var imidlertidstor. I prinsippet skulle de jobbe tett med redaksjonens folk, men utviklingsavdelingen fikk erfare at det var en utfordring å få personer ut av Dagbladets daglige produksjonslinje for å tilbringe tid sammen. Arbeidspresset på avisas hyperoptimaliserte sentraldesk var for stort, slik utviklerne opplevde det. Å få avisas folk til å avsette tid til å diskutere de overordnede målene med avisas forside var uhyre vanskelig, forteller Aas. Flere personer fra det gamle medielabmiljøet sluttet som følge av dette prosjektet.
I boka «Utskjelt og utsolgt» fra 1993 beskriver historiker Hans Fredrik Dahl Dagbladet som et kulturprodukt på denne måten:
Avisens linje er en langvarig bevegelse, dertil et åndelig fenomen – produktet av en bestemt mentalitet, en innstilling, drevet fram av impulser av overveiende immateriell art: av de skapende aktørers oppfatning av verden, døgnet, og av sin egen plass i det – samt deres estetiske refleks i jakten på det rette uttrykk, språklig og grafisk. En større teknisk omlegging kommer gjerne i etterhånd, som det materielle svar på journalistikkens behov, formulert etter planer og strategiske valg. Den blir nærmest å betrakte som en besegling, en bekreftelse i materien av noe som alt har formet seg i det immaterielle plan – avisens utvikling som kulturelt produkt.
Hans Fredrik Dahl (Foto: Aschehoug)
Dahl var i 1978–1985 kulturredaktør i Dagbladet, og satt også en periode som styremedlem i avishuset. Hans analyse baserer seg her på idealismens forrang, framfor materialismen. Den redaksjonelle viljen sto over økonomiske og teknologiske forhold, slik Dahl så det. Dette er imidlertid skrevet to år før Dagbladets nettavis ble etablert, og dermed før den digitale revolusjonen var ordentlig i gang. Sett i ettertid virker beskrivelsen normativt ladet. Det er slik det burde være.
I hvilken grad er dagens avis, så vel den digitale som papirutgaven, et resultat av en åndelig redaksjonell frihet? Gjennom kapitlene i denne boka har vi løftet fram hvilke krefter som har vært med på å forme dagens Dagbladet. Avisas selvransakende arbeid har altså vært en kontinuerlig øvelse. I de seinere åra har det i stor grad dreid seg om å tilpasse avisa nye krav og betingelser, som å få utgiftene til å korrespondere med de stadig synkende inntektene og samtidig overleve som publisistisk prosjekt. Parallelt har man klart å skape nye rom for utfoldelse, gjennom en teknologi i kontinuerlig utvikling.
Dahls ord tilhører en annen tid. Den digitale og kommersielle revolusjonen kan neppe kalles en refleks av en strategisk jakt på den perfekte avisa, enten det dreide seg om nett eller papir. Det er ikke samfunnsoppdraget som har drevet utviklingen. Det er ingen idealistisk ånd som har giftet Dagbladet med ukebladkonsernet Aller Media og plassert avisa i et produksjonskollektiv på Hasle. Ingen autonom, redaksjonell vilje har manet fram de kraftige nedbemanningene. På den andre sida: Ville en slik idealistisk ånd drevet fram den teknologiske revolusjonen vi har sett i medieverdenen, og gjennomført de økonomiske hestekurene og de effektiviseringene bransjen har vært igjennom? Neppe. Digitaliseringen og kommersialiseringen er i stor grad blitt presset fram av investorkapitalens krav til lønnsomhet og effektivitet, i kombinasjon med de store teknologiselskapenes innovasjoner og hegemoniske markedsmakt. Det er «tyngdekraften » som gjelder, «vi har ikke noe valg, vi må henge med i utviklingen», er et mantra som går igjen i bransjen, så også hos Dagbladets aktører. Det minner om systemtvang. Mer eller mindre frivillig gir aktørene slipp på sin egen autonomi. Det digitale skiftet er i så måte sterkt preget av forestillinger om økonomisk og teknologisk determinisme. Resultatet har både gode og mindre gode sider ved seg.
Tvangen har hatt et frigjørende aspekt. Datamaskiner, internett og tradisjonelle og sosiale medier har gjort uendelig mye informasjon tilgjengelig for en lesende offentlighet. Det minner om en ny opplysningstid. Samtidig er det slik at opplysningsprosjektet kan vendes mot borgerne selv. De fanges i et frihetens jernbur, der informasjonen virker manipulerende. Våren 2018 måtte Facebook svare for uendelige mengder personopplysninger på avveie. Dataene kunne brukes til å påvirke demokratiske valg. Den mektige Facebook-gründeren Mark Zuckerberg ble i sakens anledning grillet i den amerikanske kongressen. Takket være datateknologi og nettverk kunne borgere verden over følge seansen, blant annet gjennom avisenes direktesendinger.
Justin Rosenstein utviklet den første likerknappen, men advarte senere. (Foto: Stephen McCarthy /SPORTSFILE (CC BY. 2.0))
Kritikk har nå også kommet innenfra, fra teknologiselskapene selv. Silicon Valleys deserterende innsidefolk advarer mot en smarttelefondystopi. De har vært med på å bygge et monster, forteller de, som er i full sving med å kapre hodene våre. Smarttelefonen er alltid med oss, den krever ustanselig vår oppmerksomhet. Justin Rosenstein, mannen som fant opp Facebooks «liker»-knapp, en funksjon han sammenlikner med heroin, advarer mot de avhengighetsskapende sidene ved teknologien. Den gjør oss hekta, den gir oss aldri mental fred. Oppmerksomhetsøkonomien har gitt oss et internett formet av reklameindustriens krav. De beste intensjoner har gitt de verste uintenderte konsekvenser, fortalte Rosenstein til det engelske The Guardians helgemagasin i oktober 2017. Artikkelen vakte oppsikt og gikk viralt. Her sto nemlig den ene teknologen etter den andre fram og fortalte om en digital dystopi som til dels allerede var realisert. Våre kognitive evner er i faresonen. Alle blir distrahert. Hele tida. Tidligere strateg i Google, James Williams, karakteriserer den teknologiske industrien som intet mindre enn den «største, mest standardiserte og mest sentraliserte formen for oppmerksomhetskontroll i menneskehetens historie». I oppmerksomhetsøkonomien forsøker medieaktørene utrettelig å fange oss med følelser, nysgjerrighet, sensasjoner og underholdning. Medieøkonomien er strukturert for å undergrave den frie menneskelige viljen, mener Williams.
Men det fine med den digitale, nettverksbaserte teknologien er at også slike kritiske budskap lett kan fanges opp, leses og spres av interesserte, og det gjennom de samme redskapene som kritiseres. Personvern er blitt en høyaktuell problemstilling innen oppmerksomhetsøkonomien. EU har vedtatt nye personvernregler, hvor hensikten er å ansvarliggjøre aktørene og gjøre brukerne mer bevisste på dataene de gir fra seg. I Norge trådte reglene i kraft sommeren 2018 under navnet personvernforordningen.
Det digitale skiftet har gjort kjerneleseren til en mindre interessant størrelse. Overvåkningen av publikums klikk, lesetid og atferd gjøres fortløpende, i sanntid, og brukerdata anvendes til å vekke interessen til flest mulig lesere, ikke bare et særskilt publikumssegment. Medieforskere har beskrevet den digitale transformasjonen som en avindustrialisering og avritualisering.32 Men det er ikke slik å forstå at industripreg og ritualer for mediekonsum forsvinner. Det er mer snakk om at disse særtrekkene forandrer karakter. Det er for eksempel noe rituelt over måten vi fisker opp smarttelefonen på i forskjellige sosiale situasjoner. I vårt perspektiv vil stikkordene derfor heller være reindustrialisering og reritualisering.
For å forstå slike endringsprosesser har innovasjonsteoretikere vært opptatt av det de kaller kreativ destruksjon. Noe må dø for at noe nytt skal leve. Noe må ødelegges for at noe annet skal blomstre. Nye kombinasjoner av ideer og oppfinnelser må få slå rot. Men dette treffer heller ikke helt: Det er snarere snakk om kreativ rekonstruksjon, antyder Jeffrey Alexander. Han påpeker at internettaktører som Google, Facebook og Amazon delvis støtter og har interesse av at det blir produsert journalistikk. For ellers ville det ikke være nyheter å selge, til å aggregere, annonsere, analysere eller lage satire av.
Under det digitale skiftet har det skjedd en brukervending. De som før ble karakterisert som lesere av avisa, blir nå fortrinnsvis betegnet som brukere. Hva innebærer denne forskjellen?
Idealisert kan vi si at avisleseren tilhører offentlighetssfæren, hvor hun som borger tilegner seg kunnskaper og settes i stand til å reflektere og foreta valg. Leseren er i den forstand en viktig samfunnsmessig verdi og en forutsetning for et velfungerende demokrati. En bruker er på sin side knyttet til en aktivitet hvor redskaper settes i sving. For nettavisas del gjelder det menneskets håndtering av datamaskinen. Publikum må være brukere av maskiner for å få lest, sett og hørt medieinnholdet. Det gjelder både det redaksjonelle og det kommersielle innholdet. I brukeren møtes både leser og forbruker, sistnevnte tilhørende markedssfæren. Annonsørene forsøker å nå forbrukeren på betalt plass i avisa. Formålet er å utløse en økonomisk transaksjon, nemlig kjøpet av en vare eller tjeneste.
Reklameindustrien har helt siden begynnelsen av 1900-tallet forsøkt å mobilisere kunnskap og ekspertise for å forstå forbrukeren bedre. Psykologisk og sosiologisk innsikt, kartlegging av konsumentatferd og kvantitative markedsanalyser er blitt tatt i bruk for å gjøre forbrukeren til et regjerlig objekt. Det endelige målet er å få forbrukeren til å handle. Forbrukersamfunnets «skjulte fristere» er blitt kritisert for sin manipulerende virksomhet. I etterkrigstida ble det sammenliknet med hjernevask.
I de digitale stordataenes tid forsøkes også brukeren, som leser og som forbruker, gjort til et regjerlig objekt. Det gjelder å få brukeren til å klikke og lese, dele, og klikke mer. På den måten får avisredaksjonen lesere til sitt innhold, og på den måten får annonsørene spredt sitt kommersielle budskap. Sporene som legges igjen, blir kilder til kunnskap om brukeratferden. En avisredaksjon kriger om oppmerksomheten til de digitale brukerne, som velger og vraker i en enorm mengde av nyheter og underholdning. Da tar den i bruk de triksene den kan. Stoffet må fange leseren. Men kan denne virksomheten også true Dagbladets kulturradikale identitet?
«Vi må være flinkere til å ta vare på arven vår», mener mangeårig dagbladfotograf Lars Eivind Bones. Han sikter til det kulturradikale prosjektet, å være en annerledestenkende, avisa som bærer av en særskilt politisk og samfunnsmessig bevissthet. «Nå sitter ikke denne bevisstheten godt nok i oss lenger.» Riktignok er Dagbladet en vesentlig stemme mot det politiske ytre høyre og jobber med viktige graveprosjekter. Men kulturavisa og kulturradikalismen har gradvis forvitret, mener Bones. Presset på å produsere er intenst. Redaksjon og desk tuner inn mot klikk og lesetid. Det flikkes ustanselig på titler og vinklinger. «Folk kommer til å bli gærne av å stirre på taksameterskjermene», sier journalist Tom Stalsberg, Dagbladets rebelske satiriker og huspoet. Han savner den kompetente kvalitetskontrollen, i flere ledd. Den sikret innholdet, luket ut feil og løftet journalistenes språk. «Nå skjender vi alfabetet daglig», mener Stalsberg. Den automatiserte stavekontrollen tar ikke alt, men «folkets korrekturavdeling» er i full vigør. Irettesettende e-poster fra pensjonerte lektorer tikker inn daglig til avisa som i hine dager var viden kjent for å ha de aller beste pennene. For øvrig har avisas språk gått i mer konservativ retning, mener kollega Bones. Det var mer lekent før. Frekkere. «De nye journalistene må passe seg for ikke å bli en gjeng glatte, formaterte såpestykker», sier han. Bones og Stalsberg har begge jobbet i Dagbladet siden 1980-åra. De tilhører den gamle aviskulturen, er på dagbladsk vis frittalende og spissformulerte, har tidvis lagt seg ut med ledelsen, særlig Stalsberg, som ifølge Bones lider av «e-post-tourettes». Bones og Stalsberg er representanter for en utrydningstruet dagbladkultur, men kjærligheten til avisa har ikke forsvunnet. Derav engasjementet.
Kommentator og debattansvarlig Martine Aurdal er blant dem som mener det kulturradikale prosjektet er høyst levende. «Den stolte liberale linja siden 1869 er viktig å ivareta. Vi diskuterer kontinuerlig hvordan vi skal forholde oss til Dagbladets historie», sier hun. «Det er ingen grunn til å gå med bøyd nakke. Vi oppfyller samfunnsoppdraget vårt.» På meningsplass har Dagbladet en tydelig liberal og radikal stemme, på venstresida i det politiske landskapet, med klar brodd mot høyrepopulismen.
Mange av de gamle kulturradikale ideene er i dag gjengs tankegods og ikke spesielt provoserende. Men hvordan har det seg med kulturen i kulturradikalismen? Eller formulert på en annen måte: Hvorfor var de kulturradikale så opptatt av kultur? Hvorfor ikke nøye seg med å være radikal?
Kulturen former normer, atferd og sosiale praksiser i et samfunn. Kulturradikalere har vært opptatt av dette fordi kulturen også rommer makt til å påvirke mennesker. Og å hemme individenes frie utfoldelse. Derfor var mellomkrigstidas kulturradikalere opptatt av psykiateren Sigmund Freuds undersøkelser av underbevisstheten og utvikling av psykoanalysen som terapeutisk redskap. Dersom mennesket blir bevisst og opplyst om hvilke skjulte krefter som former det, gir det et potensial for frigjøring, selv om kulturens ubehagelige tvang aldri ville fordufte helt. I litterære tekster kunne forfattere la kreftene utspille seg slik at leseren nådde en høyere grad av bevissthet rundt sin egen ufrihet, og i neste omgang kunne søke å frigjøre seg fra de samme kreftene. Kunst og litteratur var en måte å legge tilværelsen under lupen på, fra et uavhengig og fritenkende ståsted. Derfor var det maktpåliggende for kulturradikalere å ha en kvalitativt høyverdig kulturavis, med kritikk, refleksjon og debatt. Kunst, skrev dagbladjournalist og forfatter Gunnar Larsen i 1937, skulle være «en personlighetens manifestasjon, den absolutte uavhengighet, absolutte frihet».
Dette var grunnen til at Dagbladet traktet etter de intellektuelle og språkmektige, og ønsket å være kunstnernes og kritikkens stemme. Kulturradikalere er imidlertid blitt kritisert for å være for individualistisk innrettet og mindre opptatt av annen type strukturell og systemisk makt, som den økonomiske, kapitalismen, og i våre dager: teknologien. Filosofen Gunnar Skirbekk har i et essay fra 1972 kalt kulturradikalismen «kapitalismens lausunge». Som protestbevegelse hadde det et begrenset program, nemlig i første rekke å utforske borgerskapets normer og dobbeltmoral, og sette dem under debatt.
Men mange kulturradikalere var opptatt av økonomiske forhold og markedsmakt, og flere av dem ble influert av marxismen. Helge Krogs teaterstykke Det store Vi fra 1917 tematiserte aviseieres makt over avisspaltene og de harde markedsrealitetene pressa opererte under.
Arnulf Øverland fotografert ved sitt skrivebord i æresboligen for kunstnere, Grotten, i 1949.
Og Arnulf Øverland holdt midt i 1920-åra to foredrag om «aktuelle kulturproblemer», i 1927 utgitt i boka Kapital og åndsarbeid. Her ble presse og kulturindustri analysert, og da i lys av hvilke næringsinteresser som påvirket åndslivet. En del av formuleringene gir gjenklang til våre dagers ekkokamre, innholdsreklame og falske nyheter. Vi får våre meninger til frokost, og vi behøver ikke være redd noen skal motsi oss, forutsatt at man leser samme avis, skrev Øverland. Andre aviser skulle en ikke bry seg med. De lot seg lede av lite aktverdige hensyn, partiformål og personlige motiver, deres «forhold til sannheten» var ikke det beste. «Det er noget som enhver vet.» Det var et dystert bilde kulturradikaleren tegnet av forholdene i pressa i 1920-åra. Økonomiske hensyn og usannheter florerte:
Avisene har oprinnelig en dobbelt hensikt: Først skal de bringe nyheter, oplysninger om faktiske forhold, dernæst skal de bringe annonser og på den måte lette allslags omsetning. Nu er ikke alltid annonsene så morsomme å lese. Det har derfor ofte vist sig hensiktsmessig å anbringe dem i teksten, maskert som nyheter. Tror man å lese en artikkel i et blad, kan det godt hende at det er en annonse man leser. Slikt får en ikke ta så nøie. (…) Allerede under krigen [første verdenskrig, vår anm.] vennet vi oss til den tankegang, at når noget stod i avisen, så kunde vi stole på at det var løgn. Men leilighetsvis sniker der sig jo også en sannhet inn i avisene, hvad der i høi grad er egnet til å vekke forvirring. Vi kan ikke engang stole på løgnen, vi kan overhodet ikke få vite nogen verdens ting, avisene sprer så meget oplysning, at alt blir mørkt.
Å sette åndsliv og offentlighet under kritisk søkelys på denne måten har vært en viktig kulturradikal oppgave. Under første verdenskrig ble den moderne propagandaen født, og i mellomkrigstida slo nye massemedier som filmen, radioen og grammofonen igjennom. Reklameindustrien tok for alvor fatt på oppgaven med å forme et forbrukersamfunn. Leserne av bøker og aviser var også forbrukere. Offentlighet og marked var ikke strengt atskilte sfærer, men nettopp fordi de ikke var det, måtte forholdet mellom dem problematiseres, debatteres og overvåkes nøye. I tillegg kom totalitære politiske ideologier, som kulturradikalere tok mål av seg til å bekjempe, og som er et arbeid som på ingen måte er avsluttet.
«Det dypeste motiv for kulturradikalismen er – tror jeg – drømmen om det frie menneske », skrev forfatteren Sigurd Hoel i 1955. Men den ekte kulturradikaleren visste at dette var en utopi. Det lå bestandig en viss ufrihet og utilfredshet i kulturen, slik for øvrig Freud hadde vist, kulturradikalernes store inspirator. Innsikt og frisinn kunne nok mildne ondene, men aldri fjerne dem helt, mente Hoel. Dermed dreide kulturradikalismen seg vel så mye om veien som om målet. Kulturradikalerens drøm om det frie mennesket var så intens av to årsaker, mente Hoel: «Han er ufri, kanskje i ganske sterk grad. Og eftersom han er et følsomt menneske, merker han denne ufriheten og lider under den.» Nevroser var derfor kulturradikalerens følgesvenn. Selv skulle han – og kulturradikaleren ble gjennomgående kjønnet den veien – aldri slippe inn i det forjettede land. «Den robuste og avstumpede, den person med andre ord som ikke lider nevneverdig under sin egen ufrihet, ja, som kanskje ikke engang merker den, han vil sjelden eller aldri være å finne i kulturradikalerens krets.» Kulturradikalerne var «nokså uregjerlige, ofte de rene kverulanter», var «forholdsvis uavhengige av jordisk fordel», ja, enkelte var «i en ondartet grad ubestikkelige». Kulturradikaleren manglet gjerne takt, og hadde som valgspråk: «I denne forsamling av hyklere og hestehandlere akter jeg å snakke sant!»
Disse ordene, formulert av en selverklært kulturradikaler, en forfatter som hadde hatt et publisistisk virke innenfor Dagbladet, kan også være formuleringer for framtidas avis. Det står riktignok ingenting om kulturradikalismen i Dagbladets formålsparagraf. Der står det at avisa skal være «et uavhengig og riksdekkende venstreorgan for frisinnet og framskrittsvennlig politikk i nasjonalt, sosialt og økonomisk henseende». De lærde strides om kulturradikalismen i det hele tatt har eksistert. I Dagbladet er den fortsatt et levende begrep. Men i et sterkt nedbemannet og effektivitetsjagende produksjonskollektiv på Hasle kommer idealene under press.
Uavhengig, frisinnet og framskrittsvennlig er tre kjerneverdier i Dagbladets formålsparagraf. Dette er også kulturradikale kjerneverdier. I framskrittets navn stiller den uavhengige og frisinnede ustanselig kjetterske spørsmål. Om andres og om egen ufrihet.
En veloppdragen, medgjørlig og underdanig avis er ingen kulturradikal avis.
Boka ble finansiert av Dagbladets Stiftelse og utgitt av Universitetsforlaget.
Boka ble finansiert av Dagbladets Stiftelse og utgitt av Universitetsforlaget.
