Det var Dagbladet som var først ute med å etablere en slik stiftelse i Norge i 1984. Daværende sjefredaktør Arve Solstad var kjent med at det stod stiftelser bak flere av de store avisene i Danmark. Etter at ordningene i nabolandet var undersøkt ble det utviklet en norsk variant. En egen stiftelse skulles veves inn i avisselskapets organisasjon som aksjonær med særlige vedtektsbestemte rettigheter. Disse rettighetene skulle sikre den redaksjonelle uavhengighet overfor skiftende eiere, og samtidig skulle konstruksjonen gjøre det tryggere å åpne for nye investorer når behov for økt kapital meldte seg.

I sakspapirene foran behandlingen i styre og generalforsamling i AS Dagbladet i 1984 ble formålet klargjort slik: «Spekulative oppkjøp av selskapets aksjer, som kan være en trussel mot avisens uavhengighet og radikale profil, må hindres. Dagbladet er ikke til salgs til hvem som helst høystbydende. (…) Særlig med tanke på framtidas store investeringsbehov som krever tilførsel av ny kapital er det spesielt viktig at et ekstra ideologisk vern blir opprettet for Dagbladet.»

NRK-monopolet oppløses, flere private kanaler kommer og interessen for medie-aksjer stiger

Bakteppet var også en internasjonal utvikling med sterkt økende interesse for og satsing på informasjons- og medieselskaper, og en lignende nasjonal utvikling. NRK-monopolet ble oppløst i 1982 og flere private tv-selskaper dukket opp. Også disse viste interesse for aksjer i etablerte aviser og ukebladforlag. Selskaper som Pegasus, Trygve Hegnars Periscopus og Media Invest meldte seg på markedet. Det var sistnevnte, gjennom Harald Ellefsen, som særlig sjokkerte redaksjonene landet rundt ved å klargjøre intensjonene.  På et debattmøte i august 1984 kom han med denne uttalelsen: «Hvis målsettingen om lønnsomhet ikke oppfylles, må vi gripe inn i redaksjonens politikk.»

Blant oppkjøperne på mediemarkedet var også Orkla Industrier, som våren 1983 kjøpte seg inn i Jancos tv-selskaper og ett år senere overtok hele Ernst G. Mortensens Forlag, med datterselskaper. Dette var første store skritt etter at Orkla-ledelsen i november hadde gitt startsignal for «utvikling og gjennomføring av selskapets engasjement på kommunikasjonssektoren.»

«Styreformann i Orkla Communications AS var identisk med styrelederen i AS Dagbladet; Jens P. Heyderdahl d.y. Det er all grunn til å tro at Solstad og Heyerdahl gjensidig har befruktet hverandre på denne tiden, om betydningen av å sikre den redaksjonelle uavhengighet.»

Styreformann i Orkla Communications AS var identisk med styrelederen i AS Dagbladet; Jens P. Heyderdahl d.y. Det er all grunn til å tro at Solstad og Heyerdahl gjensidig har befruktet hverandre på denne tiden, om betydningen av å sikre den redaksjonelle uavhengighet. I forbindelse med oppkjøpet av ukebladforlaget uttalte Heyerdahl at «Slik jeg ser det, har eierne intet med det redaksjonelle å gjøre, og slik skal det være» og i ukebladene vil «den redaksjonelle uavhengigheten (…) være grunnstenen nå som før.»

Jens P. Heyerdahl og Arve Solstad samarbeidet godt i mange sammenhenger. Og det er ingen tvil om at Heyerdahl støttet Solstad da han kom opp med idèen om å etablere Dagbladets stiftelse. (Foto: Erland Aas/Scanpix)

Da Dagbladets Stiftelse ble opprettet på Dagbladets generalforsamling i juni 1984, var det avisselskapets eiere som etter styrets innstilling donerte stiftelseskapitalen. Samtidig ble stiftelsen gitt rettigheter i aksjeselskapets vedtekter, ved at stiftelsen ble gitt myndighet til å godkjenne ansettelse av sjefredaktør(er), og til å motsette seg endringer i aksjeselskapets formålsbestemmelser.

Startkapitalen utgjorde da 750 aksjer til en verdi av 90.265 kroner. Dette representerte 2,8 prosent av aksjene. Senere har stiftelsen mottatt aksjeposter som gaver fra ansatte, og stiftelsen ble også i stand til å kjøpe en del aksjer. Etter at avisselskapet i 2013 var solgt til Aller-konsernet, fikk stiftelsen et oppgjør på vel 40 millioner kroner for sin aksjeandel, samtidig som stiftelsens rettigheter i utgiverselskapet ble videreført i vedtekter og aksjonæravtale. Ved senere endringer i selskapsstrukturen i mediehuset er stiftelsens rettigheter videreført også i Dagbladets andre utgiverselskaper.

Flere redaksjonelle stiftelser

Dagbladet ble berømmet fra medieorganisasjonene og en rekke andre aviser for det grep som ble gjort. I årene som fulgte fikk Dagbladet også følge av enkelte andre avisselskaper. Bergens Tidende fikk en redaksjonell stiftelse gjennom eierselskapet J. W. Eides Stiftelse i 1985, Moss Avis fikk stiftelse i 1986 etter samme mønster som Dagbladet etter at Orkla Communications kjøpte alle aksjene, og Østlendingen fikk stiftelse i 1987, etter at avisen opplevde minkende ideelle interesser samtidig som behovet for ny kapital økte.

Senere er tilsvarende stiftelser, fortsatt etter samme modell som Dagbladets, opprettet i Øvre Smaalenene i 1990 (avisnavnet er senere endret til Smaalenenes Avis, og stiftelsens navn endret tilsvarende), i Asker og Bærums Budstikke i 1994 (avisnavn og stiftelsesnavn senere endret til Budstikka) og i Fredriksstad Blad i 2006. Den sistnevnte ble opprettet da Orkla-konsernet solgte store deler av avisvirksomheten (Edda Media) til det britiske selskapet Mecom Group.

«Da Schibsted-konsernet i 2006 tok initiativ til å samle noen av landets største aviser i ett konsern, Media Norge, gapte konsernet for høyt.»

På 1990-tallet kom også Stiftelsen Tinius i 1996, opprettet av Schibsteds legendariske hovedeier, Tinius Nagell-Eriksen. Gjennom eierposten som kontrollerer 26,1 prosent av konsernet, ville han bidra til å beskytte medienes redaksjonelle uavhengighet. I vedtektene er styret i stiftelsen forpliktet til å drive konsernet «på en måte som sikrer frie og uavhengige redaksjoner i konsernets aviser og øvrige datterselskaper med redaksjonell virksomhet». Det heter også at konsernets «utgivelser skal tilstrebe kvalitet og troverdighet. De skal forsvare verdier som trosfrihet, toleranse, menneskerettigheter og demokratiske prinsipper.»

Eierkonsentrasjonen øker

Arbeiderbladet, med nytt navn Dagsavisen, fikk sin stiftelse i 1998. Avisen ble da fristilt, fordi A-pressekonsernet skulle børsnoteres. Stiftelsen Dagsavisen var da en heleiende stiftelse. De 10 millioner som avisen fikk med seg som driftskapital, minket imidlertid fort i et hardt Oslo-marked. I 2009 solgte stiftelsen 66 prosent av sine aksjer i utgiverselskapet, til Mentor Medier AS. Senere har Mentor Medier kjøpt seg opp, slik at konsernet i 2018 eide 92,47 prosent av aksjene.

Da Schibsted-konsernet i 2006 tok initiativ til å samle noen av landets største aviser i ett konsern, Media Norge, gapte konsernet for høyt. Planen var at Aftenposten, Bergens Tidende, Adresseavisen, Stavanger Aftenblad og Fædrelandsvennen skulle inn under samme hatt. Daværende Statens Eierskapstilsyn sa nei til en så sterk eierkonsentrasjon. Adresseavisen måtte tas ut av pakken og en del eierandeler i andre aviser måtte selges. I et kompromiss i 2008 inngikk at de fire store regionavisene i Media Norge måtte etablerere egne redaksjonelle stiftelser. Ettersom både Aftenposten og Bergens Tidende allerede var dekket gjennom eksisterende stiftelser, var det Fædrelandsvennen og Stavanger Aftenblad som måtte opprette stiftelser, noe som skjedde i 2010. Stiftelsen Fædrelandsvennen fulgte med da Fædrelandsvennen ble solgt til Polaris Media Sør i 2019.

Adresseavisen etablerte et eget konsern, Polaris Media ASA, sammen med Harstad Tidende-gruppen i 2008. Fire år senere ble Stiftelsen Polaris Media etablert. Denne stiftelsen fikk imidlertid ikke like klare rettigheter som de øvrige redaksjonelle stiftelser. Stiftelsen har ikke vetorett, men kun uttalerett før ansettelser av sjefredaktører i «ledende mediehus i konsernet». Stiftelsen har, som de andre stiftelsene, vetorett ved forslag til endringer i den redaksjonelt formål. Stiftelsens arbeidsområde dekket i utgangspunktet Polaris Medias tre datterselskaper Midt-Norge, Nord-Norge og Nordvestlandet, men det er meningen at den etter hvert skal omfatte også de nye datterselskapene, Polaris Media Sør og Vest.

Offentlige publikasjoner

Bruk av stiftelser som eierselskap er også brukt i noen tilfeller av offentlige myndigheter, for å skape avstand mellom redaksjonell virksomhet og eier. Dette ser vi klarest i Stiftelsen Klar Tale opprettet i 1990, som står bak utgivelsen av lettlestavisen Klar Tale og i Stiftelsen Svalbardposten fra 1993. Lignende ordninger for andre publikasjoner utgitt av offentlige organer har også vært drøftet, eksempelvis for Forsvarets Forum, Bistandsaktuelt og Kommunal Rapport. Drøftelsene førte til at alle publikasjonene la Redaktørplakaten til grunn for sine utgivelser.

Vedtak om å vedtektsfeste redaktørplakaten eller tilsvarende prinsipper ble også gjennomført i en rekke avisselskaper i løpet av 1980- og 1990-årene.

Fra 2009 kom mediefridomlova som lovfestet kjerneprinsippet i plakaten, gjeldende for alle publikasjoner. Bestemmelse i loven er ytterligere utviklet i medieansvarsloven, satt i kraft 1. juli 2020.

Ansettelsesråd for redaktør

En variant av samme tenkning som ligger bak stiftelsesmodellen har vi også i et vedtektsfestet prosedyrekrav for redaktøransettelser i lokalavisen Hitra-Frøya, innført i forbindelse med at Adresseavisen kjøpte en stor del av aksjene i avisen i 1998. Etter at daværende Statens Eierskapstilsyn grep inn i oppkjøpssaken ble det en minnelig ordning med Adresseavisen, ved at denne solgte seg ned til 49 prosent av aksjene. Samtidig ble det i avisens vedtekter § 8 bestemt at redaktøren skal ha en fri og uavhengig stilling i forhold til eierne, og at ansettelser skal skje etter innstillinger fra et særlig ansettelsesråd med fire medlemmer; to fra aksjonærene, ett medlem oppnevnt av Norsk Presseforbund og ett fra Stiftelsen Fritt Ord. Styret kan bare ansette en redaktør som er anbefalt av et flertall i ansettelsesrådet. Endring i den aktuelle vedtektsbestemmelsen kan bare skje med godkjennelse av Statens Eierskapstilsyn (nå Medietilsynet).

Stiftelser med og uten aksjer

Det er i alt 11 redaksjonelle stiftelser som i dag har noenlunde samme modell som Dagbladet skapte i 1984. Etter at Stiftelsen Dagsavisen har solgt hovedparten av sine aksjer, er flertallet av stiftelsene minoritetsaksjonærer i sine respektive utgiverselskaper. I Dagbladets tilfelle ble stiftelsen utstyrt med aksjer for vel 90.000 kroner ved opprettelsen, mens J. W. Eides Stiftelsen fikk 957 aksjer i Bergens Tidende. Da de daværende Orkla-aviser, Moss Avis og Fredriksstad Blad, fikk sine stiftelser ble de utstyrt med aksjer for 50.000 kroner hver, mens stiftelsene i Østlendingen og Smaalenenes Avis hver ble utstyrt med én aksje fra sine daværende respektive eiere. I tillegg til disse sju er Stiftelsen Fædrelandsvennen utstyrt med én B-aksje i utgiverselskapet.

Stiftelsene i Budstikka, Stavanger Aftenblad og Polaris Media fikk ingen aksjer da de ble opprettet.

Budstikkas stiftelse ble imidlertid utstyrt med en stiftelseskapital på 100.000 kroner, som i 1994 ble brukt til å kjøpe 3500 aksjer i utgiverselskapet. Stiftelsen ble gitt en aksje i holdingsselskapet da avisens konsern ble omorganisert i 2019.

Ulike regler for styrevalg

Det er et sentralt poeng med redaksjonelle stiftelser at de styres av personer som er uavhengige av eierne. Reglene for styrevalg varierer mye. Tre stiftelser har svært små styrer, med bare tre medlemmer. Det gjelder Stiftelsen Smaalenenes Avis, Stiftelsen Fædrelandsvennen og Stiftelsen Stavanger Aftenblad. Alle de øvrige har fem medlemmer, med unntak av Stiftelsen Dagsavisen, der antallet er sju. I fem av de 11 stiftelsene er det vedtektsfestet at redaktøren skal være en av de fem medlemmene i styret, mens det i fem andre er bestemt at redaktøren har møte- og talerett. Den eneste stiftelsen som ikke har regler om redaktørens rolle i styret er i stiftelsen for Budstikka, men møterett følger også av Redaktørplakaten, og det er etablert praksis at redaktøren deltar i møtene.

Det er flere ulike institusjoner som er utpekt til å oppnevne styremedlemmer. I de fleste tilfeller sier statuttene at styremedlemmene ikke skal ha tilknytning til eier eller være ansatt i avisen, men bortsett fra i Dagbladet, Dagsavisen, Stavanger Aftenblad og Fædrelandsvennen skal stifteren (eier) selv utpeke minst ett styremedlem, og i Bergens Tidende og Polaris Media der skal eierne utpeke to. Presseorganisasjonene, en eller flere, er valgt til å utpeke en eller flere styremedlemmer i alle de 11 stiftelsene, bortsett fra J. W. Eides. Der er det Fritt Ord og Chr. Michelsens Institutt som er gitt denne oppgaven, i tillegg til eier. Andre institusjoner som har oppgaven med å utpeke styremedlemmer er lokale og regionale akademiske institusjoner, foreninger og myndigheter. De fleste av stiftelsene til aviser utenfor Oslo har bestemmelser om at styremedlemmene bør komme fra avisens distrikt.