Opplegget med intervjuene var ledd i det store, årlige arrangementet Momarkedet på Mysen. Inntektene fra markedet og underholdningsshowet gikk til det lokale Røde Kors. Mannen bak det hele var kjøpmann Knut Lie. I 1975 hadde markedet et slags 25-årsjubileum samtidig som det norske samfunnet kunne markere at det var 30 år siden frigjøringen.

Åpningen av Momarkedet var under Lies kreative ledelse blitt et underholdningsshow av internasjonalt format, med kjente artister fra fjern og nær. Med åra var også NRK-TV involvert, med Norges første store radio- og TV-kjendis, Rolf Kirkvaag som konferansier. Innpå 30 000 tilskuere kunne være til stede under showet, som samlet hundretusener foran TV-skjermene.

Til venstre skuespiller og regissør Peter Ustinov som besøker Henie Onstad Kunstsenter på Høvikodden. Arne Hestenes, nr. fra venstre, står her sammen med direktør Ole Henrik Moe og den danske maleren Asger Jorn.

«Kjendistoppen»

Dagbladet hadde på denne tida en ukentlig spalte som ble kalt «Kjendistoppen». Den var egentlig skapt for å gjøre narr av tidas dyrking av den moderne underholdningsindustriens persongalleri, slik det ble behandlet i presse og kringkasting, inkludert Dagbladet selv.

Men i den journalistiske utforming som spaltens skaper og juryformann, Kjell Syversen ga den fra første stund, ble den selv en institusjon i den norske underholdningsoffentligheten.

Syversen var en stor humorist og en elegant skribent, og etter hvert ble det prestisje i å bli rangert og dermed omtalt i spalten.

En av dem som gikk igjen, ofte på 10. og siste plass på ukas oversikt, var redaktør Christian Christensen, Morgenbladets CC, (omtalt på Kjendistoppen som «han De vet i Morgenbladet»), men ellers vanket det plassering både for politikere, radio- og TV-personligheter, skuespillere, journalister, artister av alle slag, og idrettsstjerner.

Ved juletider var det stor samling av Kjendistopp-vinnere i Tostrup-kjelleren. Det ble regnet som en av de store adventbegivenhetene i hovedstaden.

I 1975, etter at «Kjendistoppen» hadde eksistert i flere år med mye harselas med flokken av kjente og mindre kjente personer fra den mediale offentlighet, ble ideen om «Tidenes kjendistopp» lansert for et samarbeid mellom Dagbladet og Momarkedet.

Mens arrangementet på Mysen kunne knytte opplegget til sitt eget 25-årsjubileum, kunne avisen ta utgangspunkt i at det dette året var 30 år siden landets historie var lagt i et mer normalt og fredelig leie.

Kort sagt: Avisen ville engasjere sine lesere i valget av de tre tiåras fremste kjendis, og resultatet skulle offentliggjøres under åpningsshowet på Momarkedet, med travbanen som arena.

En «storjury» og 30 kandidater

En «storjury» (et begrep som var veletablert på denne tida etter Watergate et par år tidligere) plukket ut 30 kandidater, ti fra hvert tiår siden 1945. Og avisens mest kjente portrettintervjuer, Arne Hestenes, skulle presentere alle kandidatene i spaltene.

Det hele skulle være en blanding av skjemt og alvor, det skulle ifølge presentasjonen av opplegget i avisen den 2. august være « … en upretensiøs, uhøytidelig kåring, som samtidig åpner muligheten for en rask repetisjon av samtidshistorien».

Arne Hestenes var et godt valg av medarbeider til å gjennomføre presentasjonen av kandidatene. Han hadde vært ansatt som journalist i Dagbladet siden 1947. I 1975 var han altså 55, hadde markert seg som en hardtarbeidende medarbeider, en øyeblikkets mester som hadde en frapperende evne til å få intervjuobjektene til å avsløre seg selv.

Gösta Hammarlund, som Arne Hestenes samarbeidet mye med. (Foto: Even Bast, Dagbladet/NTB Scanpix)

Han og tegneren Gösta Hammarlund hadde gjennom 1950-, 1960- og 1970-åra portrettert utallige personer fra alle deler av det norske samfunnslivet: Politikere, idrettsstjerner, forretningsfolk, professorer, skuespillere, kunstmalere, sangere og komponister.

Og han hadde hatt internasjonale celebriteter på sitt journalistiske staffeli: Henri Matisse, Marc Chagall, Salvador Dali, Le Corbusier, Jean Paul Sartre, Elizabeth Taylor, Federico Fellini, Alberto Moravia, Muhammed Ali, David Bowie og Henry Kissinger, for å ramse opp lista som journalist Fredrik Wandrup i sin tid fant fram da han skrev om Arne Hestenes i Norsk Biografisk Leksikon.

Skarp iakttaker og et vell av metaforer

Hestenes hadde en helt spesiell stil, der han kombinerte skarp iakttakelsesevne med et vell av metaforer, oppfinnsomme ordkombinasjoner og morsomme ordspill og ironiske replikkvekslinger med intervjuobjektene.

Nesten alle hans intervjuer var morsomme, noen kunne framskaffe høylytt gapskratt hos leseren. De var imidlertid sjelden ondsinnede, og de fleste så det nok som en ære å bli intervjuet av ham. Han hadde en hang til adjektiver, adverb og sammensatte substantiver og innskutte setninger, slik at intervjuene ble lange.

Men han kunne også skrive i det korte format når han laget petiter fra dagliglivet på hovedstadens gatenivå.

Denne medarbeideren ble, under vignetten Plut altså satt til å intervjue de 30 kandidatene. Og det måtte gjennomføres på 26 dager fra den 4. august til den 30. august. Det hele startet med revykongen Leif Juster og ble avsluttet med Venstres tidligere leder og stortingsrepresentant Bent Røiseland.

Alle ble intervjuet for formålet. Mange ble tatt med på de tradisjonelle restaurantene for portrettintervjuer, Bristol, Blom og 2. Etage på Continental.

Noen ble gjennomført på kandidatenes hjemsteder. Røiseland ble f.eks. intervjuet hjemme i Holum utenfor Kristiansand, mens tidligere statsminister Per Borten ble intervjuet hjemme på slektsgarden i Melhus sør for Trondheim. Og noen ble intervjuet på telefon.

Vi som hadde kontor i nærheten av intervjueren, fikk en solid innføring i en arbeidsdisiplin uten grenser disse ukene. Ikke alle intervjuobjektene sto klare til å avsette noen timer når det passet journalisten best. Da måtte han ta nestemann eller kvinne på lista. Etter hvert ble jo den også kortere, og tidsrammene strammere.

Men han ga seg ikke, og tok både natt og dag til hjelp. Intervjuene skulle også forberedes, og da måtte han lese seg opp på det som fantes i arkivet av tekster om vedkommende. Når dette viste seg å være knapt, hang han på telefonen for å få ekstra informasjon hos folk som visste.

Ikke noe venstrehåndsarbeid

Jeg har gjenlest intervjuene, og ikke ett eneste ett framstår som venstrehåndsarbeid. Alle gir, så vidt jeg kan berømme så lenge etterpå, et godt bilde av objektene. Selv skihoppere (Toralf Engan) og skøyteløpere (Hjallis og Kuppern) skildres med stor idrettsforståelse, samtidig som de er morsomme.

Intervjuene med Arnardo («- Hallo, Erre Dagbla? – Arnardo her. Erre sikkert dere betaler samtalen?») og Stabbur-Nilsen er elleville, og Erik Bye, som intervjues på telefonen fra Chicago, viser seg å ha mistet taket på tid, men ikke på sted: « – Hva i helvete mener dere med å vekke meg nå?».

Åse Bye når hun blir oppringt om intervju, siteres slik: «Når? svarer hun med silketrukket fransk himmelseng i stemmen». Eller følgende spørsmål til høyesterettsadvokat Alf Nordhus: « – Men dere tjener da til mer enn vann og brød?»

Arne Hestenes (1920-1995). Journalist.

Jeg husker den dagen han var ferdig med siste intervju. Da var han så utslitt at han var på gråten.

Men da showet gikk av stabelen, innslaget med «Tidenes kjendistopp» ble presentert, og Einar Gerhardsen vant, var han, som den showmannen han også var fra Chat Noir og utallige andre scener, fullt på høyde med situasjonen.

Men dagen etter gikk turen til hans andre fedreland, Frankrike, og byen som gjorde ham til æresborger, Cannes.

Etter en overskuddsinnsats langt ut over normal og forsvarlig arbeidstid, var det høyst fortjent, sto det i reportasjen i avisen mandagen etter showet.