Landets eneste kryssord-kjendis

Alle med noen tiår i avisa husker ham som arkivets «orakel». Tidligere sjefredaktør John Arne Markussen har omtalt ham og Mari Evenrud som «datidas omvandrende fusjon av Google og Wikipedia». Det var lenge før internettet.

ØLHUND: Rolf Hansen måtte trappe ned på øldrikkinga da han fikk urinsyregikt, også kalt podagra, men kan fortsatt nyte en Guinness eller tre. Foto: Øyvind Rønning

– Formen er dårligere enn jeg trodde, sier han på telefonen noen minutter før ankomst Grünerløkka – til fots – fra leiligheten på Sagene. Han er ingen kappgjenger, men er på plass bare noen minutter etter avtalt skjema på et vannhull etter eget ønske. Svartkledd, selvfølgelig, men hestehalen er borte for lengst. Klesvalget stammer fra tidlig 80-tall, den gang det var vanskelig å finne svarte klær i butikkene. Det er sånt som trigger Rolf.

Det føles helt naturlig å møtes over en pils eller to. Teams eller Facetime er ikke noe for analoge Hansen, som fortsatt leverer sine kryssord på papir når han gjør sin ukentlige tur til hovedbølet på Hasle.

Kryssord-kjendis

Kryssord har han holdt på med i 46 år. Rolf er landets eneste kryssord-kjendis. Neste år er det 30 år siden det første lørdagskryssordet sto på trykk i Dagbladet. Det kom inn åtte besvarelser. Nå kommer det 2-3000 hver uke. De siste 25 åra har Kryssord-Hansen gjort seg kraftig bemerket med ukentlige oppgaver med høy vanskelighetsgrad i Dagbladet Magasinet og seinere i onsdagsavisa. De siste åra har han også hatt et eget kryssordblad med et opplag på 7-8000 eksemplarer flere ganger i året.

Rolf har fanklubb på Facebook og blir gjenkjent på gata. Berømmelsen skyldes at han har utfordret «det harde kryssordmiljøet» gjennom å sverge til assosiasjoner mer enn synonymer i oppgavene sine. Det har vanket en del kjeft også for hans lange og kompliserte ord – hans lengste teller 54 tegn. Da han ble intervjuet av Nationen i 2006 ble han kalt en «firkantdævelskapskonstruktør».

Rolf har selvfølgelig fått med seg at det er mange som kjøper Dagbladet Magasinet på grunn av kryssordet hans.

– Det får jeg høre av ledelsen i Magasinet også. De sier at jeg er nødt til å fortsette, for de er helt avhengig opplagsmessig av at jeg er der.

– Du løser ikke kryssord sjøl?
– Jeg har bare løst to kryssord. Har ikke tålmodighet til det – eller, det går litt for fort å løse dem. Det blir for enkelt.

– Bruker du internett i det hele tatt?
– Jeg bruker det om jeg må sjekke nye ting, men stort sett blar jeg i mitt trofaste leksikon.

– Du er ikke på Facebook?
– Jeg har vurdert det. Det er jo en informasjonskanal. Jeg går glipp av mye, blant annet noen dødsfall.

Druknet nesten

Rolf bodde sine fire første leveår på ett rom på Ormøya i Oslo, der foreldrene ble plassert i et hus under krigen. Men det var ingen selvfølge at han fikk vokse opp til å bli Arkiv-Hansen og Kryssord-Hansen.

– I løpet av de fire åra holdt jeg på å drukne to ganger, sier Rolf.

Et år eller to seinere fikk Rolf et tørkestativ i hodet. Da hadde de flyttet til Grorud, etter at en bror ble født i 1948. Mora gikk på boligkontoret og maste seg bokstavelig talt til en leilighet på Ammerud.

Fikk jobb på dagen

– Er du like halvstudert som mange andre i Dagbladet?
– Jeg har ingen annen formell utdannelse enn det som i dag heter videregående. Begynte som student og tok ex.phil. – og lengre kom jeg ikke. Jeg begynte på det mest abstrakte av alle studier, nemlig idéhistorie. Men jeg skjønte jo ingen ting, så jeg ga opp.

23 år gammel begynte han i Dagbladet. Redaksjonen hadde da om lag 30 ansatte. Rolf så en annonse og fikk jobb på dagen i arkivet – som han også ledet i noen år.

– I Dagbladet den gangen var det jo nesten bare mannlige journalister på noen og førti og eldre enn det – og Ruth Bjørneboe, Celine Wormdal og Gerd Benneche. Men i løpet av de tre-fire første åra på 70-tallet kom det en helt ny generasjon inn i huset.

– Vurderte du noen gang å bli journalist sjøl?
– Nei, jeg mangler litt sjøltillit. Jeg liker meg bedre i bakgrunnen, for å si det sånn. Inntil datahjernene ble oppfunnet, så hadde jo jeg en hjerne som fungerte nesten på samme måte. Jeg har en ganske god hukommelse på navn og tall, og er ganske flink til å koble ting og se sammenhenger. Så avisa hadde relativt god nytte av det på 70- og 80-tallet. Jeg ble også brukt til å tegne kart og var en slags forløper for grafikkavdelingen.

Maris metode

– Alt som sto i avisa ble klippet ut?
– Alt, bortsett fra kunngjøringer og den slags. Gangen i det hele var at Mari satte seg ned og leste avisa og merket hver sak etter en arkivnøkkel. Den var det hun sjøl som hadde funnet opp, så de som kom inn med bibliotekutdannelse skjønte ingen ting av den. Den måtte læres. Så var det en av oss andre, vi var vel fire, som klippet ut og la sakene på tre-fire forskjellige steder.

– Mari har hatt stor betydning for Dagbladet?
– Dagbladet var hennes liv. Da jeg begynte i arkivet i ‘69, hadde Mari fast arbeidstid fra 07.00 til 14.00. Da hun gikk av med pensjon jobbet hun vel fra sju om morran til sju om kvelden, men alt hun gjorde var kanskje ikke like nyttig lenger. Hun hadde jo fortsatt å klippe lenge etter at dataarkivene kom. Mari kunne ikke tenke seg at disse datasystemene kunne klare å ta vare på ting, de måtte jo forsvinne før eller seinere…

Rolf var tillitsvalgt i Handel og Kontor i 15 år, og kranglet mye med Mari for å få fri til fagforeningsarbeid.

– Hun var Venstre-tilhenger og hatet LO.
– Mari «samlet» på Dagblad-aksjer også. Dagbladets Stiftelse og avisas pensjonister nyter godt av arven etter henne?
– Hun unnet Dagblad-ansatte litt ekstra hygge i sin pensjonisttilværelse, sier Rolf tørt.

Les også: Dagbladet «alltid foran», også med egen stiftelse

Møtte veggen

I sju-åtte år var han leder for arkivet, først som vikar for Elisabeth Dyvik og så de siste fire åra som fast ansatt leder.

– Og så møtte jeg veggen. Det var først og fremst, tror jeg, fordi jeg ikke hadde klart å holde følge med de teknologiske greiene. Jeg hadde nok skulka unna litt for mange kurs til å skjønne helt hva som foregikk. Vi hadde en tre-fire i arkivet som kunne atskillig mer enn meg, så da ble jeg stilt opp mot veggen litt for mange ganger.

– Du ble sykemeldt?
– Jeg hadde kraftig hodepine og gikk opp til daværende bedriftslege Danielsen, som målte blodtrykket mitt omtrent i takhøyde. Han vurderte å sende meg rett på sykehuset, men tok sjansen på å be meg gå hjem og legge meg på sofaen. Og der har jeg ligget siden, sier han med sin karakteristiske humrelatter.

– Jeg pleide å få inspirasjon til kryssordene ved å ligge på sofaen og stirre opp i taket til det datt ned en eller annen idé om det første lange ordet. Men jeg må innrømme at jeg har slutta med det, for nå sovner jeg hvis jeg legger meg ned på sofaen. Få’kke gjort noe da…

Gullalderen

Rolf var med på det som gjerne omtales som «gullalderen» til Dagbladet.

– Oppgangstida for avisa var fra rundt ‘80 til slutten av 90-tallet. Da gikk det bare oppover og oppover.
– Og det var en utbredt festkultur? Noen, jeg skal ikke nevne navn, var like mye ute på byen som på jobb?
– I tiåret før jeg begynte var det vanlig at redaksjonen hadde sine morgenmøter på nærmeste åpne café. De møttes klokka ni om morran, og over en halvliter diskuterte de hva de skulle ha i avisa. Dagen etter sto det stort sett noe helt annet enn det de hadde planlagt. Mye ble improvisert.

FOTOMODELL: Rolf Hansen var Dagbladets mest brukte «fotomodell» da situasjoner av typen «mann kastes ut fra bar» skulle illustreres, særlig i Tande P-perioden. Utkaster på dette bildet fra 1984 er Dagbladets budsjef Ingar Antoniussen – eller bare Antonius. Foto: Geir Bølstad

Et utegående, om ikke utsvevende, liv er kanskje også noe av forklaringen på at Rolf aldri har tatt seg tid til å stifte familie. Akkurat det kan nok Dagbladets kryssordløsere prise seg lykkelig over. Da han ble intervjuet av Magasinet for fire år siden, svarte han dette:

– Det er bare blitt sånn, og det er kanskje like greit. Om jeg hadde fått familie, hadde jeg vært opptatt med andre ting i dag og kanskje hatt en annen jobb. Så mye vi var ute på 70-tallet, var det vanskelig å kombinere med familieliv. Vi tok en øl etter jobb, selv etter kveldsvaktene. På den tida var visse steder oppe til klokka seks om morgenen.

Jazzmann

Rolf har vært en jazzmann siden han som student på 60-tallet begynte å gå på jazzkonserter, blant annet på Munchmuseet. Seinere i livet har denne interessen gitt ham et påskudd til å reise. New Orleans er besøkt ni ganger, jazzfestivalen i København har vært et årlig reisemål siden 70-tallet og London-turene har han mistet tellinga på for lengst. Der rusler han i sitt eget tempo, langordskryssordforfatterutfordreren som bare kan prøve å slutte å lage kryssord.

Nye gaver fra Evenrud

Etter årsoppgjøret for 2019 har styret i Evenruds Stiftelse disponert den årlige avkastningen i tråd med stiftelsens vedtekter. Netto årsresultat skal fordeles med 40 prosent til Kreftforeningen, 20 prosent til Frelsesarmeen og 20 prosent til Dagbladets pensjonistforening. De resterende 20 prosentene blir reinvestert gjennom stiftelsens fondsforvaltning.

2019 ble et år som ga meget god avkastning for stiftelsens investeringer. Før jul ble det dermed overført vel 1,3 millioner til Kreftforeningen og ca. 650 000 til de andre som er tilgodesett i vedtektene.

Les mer om Evenruds Stiftelse

Mari Evenrud: Dagbladets hukommelse

Hun ble født inn i den norske presseverden og landets politiske sfære. Hennes far, Even Evenrud, var redaktør i flere Venstre-aviser, bl. a. Norske Intelligenssedler, og var i en årrekke generalsekretær i Venstre.

Mari startet sin karriere i Dagbladet som journalist, og fikk slik forståelse for de krav journalister hadde til kunnskapsinnhenting, det som i dag heter «research». Som arkivleder klippet hun alt av journalistisk stoff som sto i avisen, men innhentet også artikler fra andre aviser og tidsskrifter, også utenlandske. Hennes kunnskaper om så vel samtid som historie var formidable. Alle kunne stole på henne: Hun ga seg ikke før oppgaven var løst. Som leder av arkivet hadde hun også ansvar for å ta vare på avisens hovedtegner, Gösta Hammarlunds tegninger og klisjeer.

Avisens stolthet

Evenrud bygde Dagbladets arkiv opp til å bli en av avisens stoltheter. I klipparkivet ble stoff plassert i konvolutter etter sak og person. Utenpå konvoluttene fant man artikkeloverskriften, publiseringsdato og navnet på journalisten. Klipparkivet ble et viktig arbeidsredskap for journalistene.

Mange utenfor huset nøt også godt av Maris arbeidskraft og kreativitet. Dagbladets klipparkiv var og er en gullgruve for faghistorikere og andre som arbeider med historiske emner. Mari holdt åpent hus i samsvar med redaktør Hagbard Emanuel Berners åpningserklæring i 1869: «Gjestfri vil vi sette en ære i å være». Det er derfor i hennes ånd at klipparkivet sammen med øvrige arkivalia fra Dagbladets lange historie blir gjort tilgjengelig for offentligheten gjennom avtaler med Norsk Folkemuseum og Arkivverket.

I dagens aviser er innholdet digitalisert og lar seg dermed lagre og gjenfinne på enkle måter. Det har overflødiggjort de gamle klipparkivene i det daglige redaksjonelle arbeidet. Det gamle klipparkiv har likevel stor verdi, og vil fortsatt være av interesse for historikere, litterater og andre som forsker om fortidas hendelser og personer.

Politisk engasjert

Mari var politisk engasjert, og var tillitsvalgt i Unge Venstre. Hun var også tidvis plassert på Venstres valglister i Oslo. Hun satt som medlem av avisens representantskap i 47 år, fra 1953 til sin død i november 2000. Hun kjøpte jevnlig opp aksjer i Dagbladet AS, slik at hun var den niende største eier med en aksjeandel på 2,8 prosent da hun døde.

I forbindelse med at Dagbladet ble solgt til Aller Media i 2013, solgte Mari Evenruds stiftelse aksjene i Berner Gruppen for drøyt 19,4 millioner kroner. Praktisk talt alt er plassert hos Storebrand til langsiktig forvaltning.

Maris engasjement gjaldt også den kamp som de ansatte og flertallet av aksjonærene førte tidlig på 1980-tallet for å bevare Dagbladet som fri og uavhengig i en periode da avisselskaper var utsatt for spekulative aksjeoppkjøp.

Mari Evenrud var derfor delaktig i arbeidet med å opprette Dagbladets Stiftelse til vern om avisens uavhengighet. Da hun skrev sitt testamente om sin egen stiftelse i 1998, satte hun som uttrykkelig forutsetning at styret i hennes stiftelse skulle være det samme som til enhver tid var styre for «Dagbladets stiftelse». Ved utøvelse av aksjestemmer så lenge Dagbladet var et aksjeselskap, skulle de to stiftelsene samarbeide om å opprettholde avisen som uavhengig liberalt organ.

Mari Evenrud. Bildet er tatt i forbindelse med at Evenrud gikk av med pensjon i 1994. (Foto: Einar Christensen/Dagbladet)

Omsorg

Etter at utgifter til administrasjon av stiftelsen og forvaltning av midlene er dekket, skal den årlige avkastningen på stiftelsens kapital disponeres med 20 prosent til Frelsesarmeen, 40 prosent til Den Norske Kreftforening og 20 prosent til Dagbladets pensjonistforening.

20 prosent avsettes og anvendes til styrking av egenkapitalen. Fra 2014 til 2020 har stiftelsen delt ut til sammen vel 10 millioner kroner til de som er tilgodesett i vedtektene.

Mari var et frodig og morsomt menneske, tjenestevillig og temperamentsfull. Hun trivdes med Dagbladet, og viste stor omsorg for avisen og sine kolleger også etter at hun ble pensjonist. Hun bestemte derfor at Dagbladets pensjonistforening skulle motta en femdel av den årlige avkastningen av Mari Evenruds stiftelses fond. Det gjør pensjonistforeningen til en de mest velstående i norsk næringslivssammenheng. Pengene er bl. a. gått til reiser og årlige julearrangementer for de om lag 100 medlemmene.

Museums-trio sikrer Dagbladets historie

Det som her benevnes som Dagbladets bilde- og faktaarkiv er hele samlingen av fotografier, tekst og klipp fra andre kilder som dokumenterer norsk samfunnsliv fra 1945 til ca. år 2000. Denne unike dokumentasjonen av norsk etterkrigshistorie har faktisk stått i fare for å gå tapt gjennom kasting, splitting og privatisering av materialet.  Etter hvert som Norsk Folkemuseum har fått innsikt i materialet er arkivene av deres fagfolk blitt karakterisert som «ett av de viktigste privatarkivene i Norge fra det 20. århundre».

Da Dagbladet i 2002 overlot sitt negativ-arkiv for perioden 1950 til 1970 til Norsk Folkemuseum, var det  et signal om at noe var i ferd med å skje. I ettertid kan man si at den relasjonen som den gang ble etablert mellom Folkemuseet og Dagbladet ble et lykketreff. Relasjonen utviklet seg veldig mye takket være museets målbevisste førstekonservator Trond Bjorli og hans interesse for foto og visuell kunst – og nasjonsbygging! I Dagbladet hadde han funnet sitt Eureka, og egenvekten var etter hans oppfatning av rent gull. I Dagbladets rike og motsetningsfylte historie fant han nærmest speilet på det tjuende norske århundre.

Relasjonen til Folkemuseet ble helt avgjørende da Dagbladet og Dagbladets Stiftelse fra 2012 og utover for alvor begynte å søke framtidige arkiv-løsninger for mediehusets historiske materiale.  Mye var usikkert på den tiden. Dagbladet var i en vanskelig situasjon og arbeidet med å finne nye eiere var i gang. Rett nok hang en del av kunsten på veggene i lokalene i Havnelageret etter at bedriften var flyttet ut av Akersgata. Men det var nedslående å tenke på at store deler av de historiske verdiene – både kunsten og de fantastiske arkivene – var stuet bort på et uegnet fjernelager på Bryn.

Forvaltningen av Dagbladets historie og kulturelle verdi kom langt ned på prioriteringslisten.

Mediebransjen var på langt inne i en krevende teknologisk transformasjon og blant Berner Gruppens sentrale eiere var det langt mer interesse for å drive med eiendom og investeringer enn å satse på medier. Og forvaltningen av Dagbladets historie og kulturelle verdi kom langt ned på prioriteringslisten. Redningen ble den relasjonen som Dagbladet hadde etablert til Folkemuseet i 2002, da deler av Dagbladets foto- og negativarkiv ble overført til Folkemuseet for sikring og digitalisering. Fra 2012 ble Dagbladets Stiftelse en viktig medspiller for Dagbladets ledelse der daværende direktør Tore Stangebye – som også hadde rollen som konsernsjef i Berner Gruppen – hadde stor forståelse for at det historiske materialet måtte sikres. Han var begeistret for kontakten med Folkemuseet og det samme var styret i stiftelsen, ikke minst ansatterepresentantene.

Inger Jensen ved Norsk Folkemuseum var en pådriver for å sikre Dagbladets arkiver for framtiden.

Det begynte med et par-tre møter med nevnte Trond Bjorli og med Inger Jensen som var avdelingsdirektør på Norsk Folkemuseum fram til hun gikk av med pensjon i 2020.Trond ville definitivt «ha mer» av Dagbladet, og hadde åpenbart støtte av Jensen, mens jeg søkte bistand hos tre personer som ble veldig viktig for å stake ut veien videre når det gjaldt forvaltningen av Dagbladets samlede historie. Det var den avgåtte generalsekretæren i Norsk Redaktørforening, Nils Øy, som hadde sagt ja til å bli leder for Dagbladets Stiftelse, Gudleiv Forr som jeg visste ville være en klok medspiller med et godt nettverk inn i musemsverdenen, og det var redaksjonssjef Rolf Fiske som gjennom arbeidet med digitaliseringen av Dagbladets arkiv viste stadig større interesse for Dagbladets historie og som definitivt var en mann som fikk ting gjort.

I et notat som ble benyttet i dialog med de som kunne bidra til å redde arkivene, skrev konservator Bjorli:

1. mai i Oslo 1967. Likestilling og kvinnekamp sto i fokus.

«Med bakgrunn i Dagbladets historiske rolle som en av de ledende løssalgsavisene i perioden, er dette pressehistorisk et viktig arkiv. Men langt viktigere er dette arkivets betydning som en uvurderlig fotografisk og historisk dokumentasjon av Norge – hverdagsliv, kultur, politikk, samfunnsliv og internasjonalisering – i andre halvdel av det 20. århundre. I sum består arkivet av et enestående historisk og estetisk kildemateriale som gjør dette til et av de viktigste privatarkivene i Norge fra det 20.århundre.

I sum består arkivet av et enestående historisk og estetisk kildemateriale som gjør dette til et av de viktigste privatarkivene i Norge fra det 20.århundre.

I motsetning til de fleste andre fotosamlinger representerer Dagbladets bildearkiv en umistelig del av vår nasjonale kulturarv. Fotografene var fremstående, blant motivene var nasjonens fremste personer på alle samfunnsområder og de viktigste hendelsene i norsk samfunnsliv. Og avisens blikk på nyhetsbildet og samfunnet strakk seg enda litt lenger. 

Trond Bjorli – Folkemuseets entusiastiske fagmann som mer enn noen andre har beskrevet hvor viktig det var å sikre Dagbladets historiske materiale.

Av en redaksjon som oppfattet seg som kulturradikal og opposisjonell, ble avisens fotografer oftere enn andre sendt ut for å dokumentere for eksempel svikt i åndssvakomsorgen eller andre marginaliserte grupper i det norske samfunn.

Motivene spenner derfor fra en bred fotodokumentasjon av alle aspekter av norsk hverdagsliv til dokumentasjon av sport, internasjonale hendinger, kultur og konserter og politikere — hvem husker ikke statsminister Per Borten avslappet i sommersol i underbuksa? Og bildekvaliteten er god — hvor mange av Dagbladets fotografer er ikke prisbelønnet for sine bilder — eller hedret og løftet frem for fremstående bildeskapingsevner? Fotografene Sverre Heiberg, Johan Brun, Tom Martinsen og Agnethe Brun er blant dem som på ulike måter er blitt hedret for sin kunstneriske innsats.»

Når du får en slik bedømmelse mellom hendene, skjønner du alvoret. Dagbladets historie måtte reddes.

Negativarkiv bestående av svart/hvitt 35 mm fra perioden ca. 1970-2000. 35 mm farge fra 1986. 95 hyllemeter med ringpermer med negativmapper, ca. 13 permer per hylle. Ca. 192 sider i en perm, syv negativstriper per side med 6 eksponeringer per stripe. Et grovt estimat er rundt 8 303 400 eksponeringer.

Et spleiselag

Med støtte fra Dagbladets Stiftelse og Evenruds Stiftelse kom finansieringen på plass.  Å sikre de ulike arkivene – negativer, foto, tekstarkiver – ville ifølge Norsk Folkemuseums første anslag av koste amnge millioner kroner. Kunsten var fortsatt ikke et tema, og det var heller ikke digitaliseringen av avisa fra 1869 og fram til dags dato. Det siste var viktigst, og mest presserende. Vi fikk raskt på plass en avtale mellom Nasjonalbiblioteket og Dagbladet og i dag er hele Dagbladets arkiv og det som publiseres løpende nå tilgjengelig digitalt. Rolf Fiske holdt i prosjektet og finansieringen ordnet vi som et spleiselag mellom Dagbladets Stiftelse, Dagbladet og Nasjonalbiblioteket. I dag er Dagbladets digitale arkiv en viktig del av Dagbladet Pluss til glede for skolelever, studenter, forskere og lesere.

Bygdin. Vang. 1964.

I 2019 kom Norsk Folkemuseum, Arkivverket og Nasjonalbiblioteket i felleskap fram til en intensjonsavtale om at helheten av Dagbladets arkiv må bevares for ettertiden. Denne avtalen gjelder ikke bare negativarkivet som Folkemuseet forvalter, men hele fotoarkivet som i dag finnes i Dagbladet. Materialet skal overføres til Nasjonalbiblioteket for digitalisering og bevaring. Det vil gjøres tilgjengelig som kildemateriale for forskning og dokumentasjon.  Materialet vil bli omfattet av Nasjonalbibliotekets digitaliseringsprogram.

Nasjonalbiblioteket vil lage en plan for digitalisering i dialog med Dagbladet og Norsk Folkemuseum, for koordinering med allerede mottatt/digitalisert materiale der.

Nasjonalbibliotekets digitale bibliotek

Materialet vil digitaliseres og gjøres fritt tilgjengelig i Nasjonalbibliotekets digitale bibliotek, i den grad rettighetssituasjonen tillater det. Når dette skrives, høsten 2020, er man inne i sluttarbeidet om en avtale mellom Dagbladet og Nasjonalbiblioteket. Denne avtalen hadde det ikke vært mulig å få på plass uten visjonære pådrivere som Trond Bjorli og hans sjef Inger Jensen.

Bildearkiv med positiver og negativer (mellomformat) fra 1950-60-tallet. 14 hyllemeter med 3 esker per hylle( 42 esker) pluss enda 10 esker fordelt på 3 esker med plastnegativer 6v6 cm og 35 mm, 1 eske positiver, 2 esker negativer 6×6 cm, 1 eske løse positiver og negativer og 3 esker med glass og plastnegativer. Her samlet på Fjernlageret på Bryn.

Men hva er Arkivverkets rolle i dette? Arkivverket har ansvar for langtidslagring, tilgjengeliggjøring og formidling av statlige arkiver og prioriterte private arkiv. Som en del av det viktige museums-trekløveret har Arkivverket bestemt seg for at hele Dagbladets foto- og klipparkiv skal bevares for framtiden. Ettersom Arkivverket gjennom Riksarkivet er lokalisert mange steder i landet er det ikke endelig bestemt hvor arkivet skal lagres.

Historien om Dagbla’ kunsten er fortalt i egen sak på Stiftelsens hjemmeside. Og den smertefulle historien om hvordan samlingen i noen år kom på gale hender er fortalt i boka «Alltid foran skjermen» – Dagbladet og det digitale skiftet, skrevet av Christine Myrvang og Martin Eide.

Kunsten ble kjøpt tilbake for en krone

Tvisten fant sin løsning ved at to av de store eierne i Berner gruppen – Torstein Tvenge og Ragnar Horn – fikk kontroll på selskapet og «solgte» kunsten – ikke til Dagbladet – men til Dagbladets Stiftelse for en krone. Også for Dagbladet var dette en god løsning. For en ting er å eie en kunstsamling, noe ganske annet er det å ha kapasitet til å konservere, sikre og forvalte den over tid.  Det har heller ikke Dagbladets Stiftelse, men igjen kom den gode relasjonen til Norsk Folkemuseum til nytte. Gjennom en avtale er kunsten overført til museet, samtidig som både Stiftelsen og Dagbladet har full bruksrett.

Vinteren og våren 2020 har kunsten vært lagret hos Konserveringstjenester AS på Nesodden for konservering, fotografering og  registering – før lagring hos Folkemuseet.

Opprinnelig var antallet objekter i samlingen vel 300. Etter inntak og deponering har samlingen vokst til godt og vel 400 etter at fjernelageret på Bryn er tømt og etter at Siv Kirsten Johansen, enken etter Jahn Otto Johansen donerte 68 Hammarlund-tegninger til samlingen.

Deler av kunsten er også utstilt i lokalene til Aller og Dagbladet på Hasle, og senhøsten 2019, i anledning av Dagbladets 150 års jubileum, ble mange av tegningene i samlingene vist fram i en stor utstilling på Avistegnernes Hus i Drøbak. Når konserveringsarbeidet og registeringen er fullført skal samlingen åpnes for bruk og være tilgjengelig for utlån og utstillinger på samme vilkår som alt annet på Norsk Folkemuseum. Kunsten vil også være tilgjengelig via www.digitaltmuseum.no.

Etter mange urolige år er vel det vi kan kalle Dagbladets samlede historie sikret – sikret på en måte som gjør at verken teknologi, markedsuro, eller turbulente eierskifter skal skape usikkerhet om forvaltningen av Dagbladets arv.

Den er sikret for alle som vil lese, se og oppleve.

Dagbladet «alltid foran», også med egen stiftelse

Det var Dagbladet som var først ute med å etablere en slik stiftelse i Norge i 1984. Daværende sjefredaktør Arve Solstad var kjent med at det stod stiftelser bak flere av de store avisene i Danmark. Etter at ordningene i nabolandet var undersøkt ble det utviklet en norsk variant. En egen stiftelse skulles veves inn i avisselskapets organisasjon som aksjonær med særlige vedtektsbestemte rettigheter. Disse rettighetene skulle sikre den redaksjonelle uavhengighet overfor skiftende eiere, og samtidig skulle konstruksjonen gjøre det tryggere å åpne for nye investorer når behov for økt kapital meldte seg.

I sakspapirene foran behandlingen i styre og generalforsamling i AS Dagbladet i 1984 ble formålet klargjort slik: «Spekulative oppkjøp av selskapets aksjer, som kan være en trussel mot avisens uavhengighet og radikale profil, må hindres. Dagbladet er ikke til salgs til hvem som helst høystbydende. (…) Særlig med tanke på framtidas store investeringsbehov som krever tilførsel av ny kapital er det spesielt viktig at et ekstra ideologisk vern blir opprettet for Dagbladet.»

NRK-monopolet oppløses, flere private kanaler kommer og interessen for medie-aksjer stiger

Bakteppet var også en internasjonal utvikling med sterkt økende interesse for og satsing på informasjons- og medieselskaper, og en lignende nasjonal utvikling. NRK-monopolet ble oppløst i 1982 og flere private tv-selskaper dukket opp. Også disse viste interesse for aksjer i etablerte aviser og ukebladforlag. Selskaper som Pegasus, Trygve Hegnars Periscopus og Media Invest meldte seg på markedet. Det var sistnevnte, gjennom Harald Ellefsen, som særlig sjokkerte redaksjonene landet rundt ved å klargjøre intensjonene.  På et debattmøte i august 1984 kom han med denne uttalelsen: «Hvis målsettingen om lønnsomhet ikke oppfylles, må vi gripe inn i redaksjonens politikk.»

Blant oppkjøperne på mediemarkedet var også Orkla Industrier, som våren 1983 kjøpte seg inn i Jancos tv-selskaper og ett år senere overtok hele Ernst G. Mortensens Forlag, med datterselskaper. Dette var første store skritt etter at Orkla-ledelsen i november hadde gitt startsignal for «utvikling og gjennomføring av selskapets engasjement på kommunikasjonssektoren.»

«Styreformann i Orkla Communications AS var identisk med styrelederen i AS Dagbladet; Jens P. Heyderdahl d.y. Det er all grunn til å tro at Solstad og Heyerdahl gjensidig har befruktet hverandre på denne tiden, om betydningen av å sikre den redaksjonelle uavhengighet.»

Styreformann i Orkla Communications AS var identisk med styrelederen i AS Dagbladet; Jens P. Heyderdahl d.y. Det er all grunn til å tro at Solstad og Heyerdahl gjensidig har befruktet hverandre på denne tiden, om betydningen av å sikre den redaksjonelle uavhengighet. I forbindelse med oppkjøpet av ukebladforlaget uttalte Heyerdahl at «Slik jeg ser det, har eierne intet med det redaksjonelle å gjøre, og slik skal det være» og i ukebladene vil «den redaksjonelle uavhengigheten (…) være grunnstenen nå som før.»

Jens P. Heyerdahl og Arve Solstad samarbeidet godt i mange sammenhenger. Og det er ingen tvil om at Heyerdahl støttet Solstad da han kom opp med idèen om å etablere Dagbladets stiftelse. (Foto: Erland Aas/Scanpix)

Da Dagbladets Stiftelse ble opprettet på Dagbladets generalforsamling i juni 1984, var det avisselskapets eiere som etter styrets innstilling donerte stiftelseskapitalen. Samtidig ble stiftelsen gitt rettigheter i aksjeselskapets vedtekter, ved at stiftelsen ble gitt myndighet til å godkjenne ansettelse av sjefredaktør(er), og til å motsette seg endringer i aksjeselskapets formålsbestemmelser.

Startkapitalen utgjorde da 750 aksjer til en verdi av 90.265 kroner. Dette representerte 2,8 prosent av aksjene. Senere har stiftelsen mottatt aksjeposter som gaver fra ansatte, og stiftelsen ble også i stand til å kjøpe en del aksjer. Etter at avisselskapet i 2013 var solgt til Aller-konsernet, fikk stiftelsen et oppgjør på vel 40 millioner kroner for sin aksjeandel, samtidig som stiftelsens rettigheter i utgiverselskapet ble videreført i vedtekter og aksjonæravtale. Ved senere endringer i selskapsstrukturen i mediehuset er stiftelsens rettigheter videreført også i Dagbladets andre utgiverselskaper.

Flere redaksjonelle stiftelser

Dagbladet ble berømmet fra medieorganisasjonene og en rekke andre aviser for det grep som ble gjort. I årene som fulgte fikk Dagbladet også følge av enkelte andre avisselskaper. Bergens Tidende fikk en redaksjonell stiftelse gjennom eierselskapet J. W. Eides Stiftelse i 1985, Moss Avis fikk stiftelse i 1986 etter samme mønster som Dagbladet etter at Orkla Communications kjøpte alle aksjene, og Østlendingen fikk stiftelse i 1987, etter at avisen opplevde minkende ideelle interesser samtidig som behovet for ny kapital økte.

Senere er tilsvarende stiftelser, fortsatt etter samme modell som Dagbladets, opprettet i Øvre Smaalenene i 1990 (avisnavnet er senere endret til Smaalenenes Avis, og stiftelsens navn endret tilsvarende), i Asker og Bærums Budstikke i 1994 (avisnavn og stiftelsesnavn senere endret til Budstikka) og i Fredriksstad Blad i 2006. Den sistnevnte ble opprettet da Orkla-konsernet solgte store deler av avisvirksomheten (Edda Media) til det britiske selskapet Mecom Group.

«Da Schibsted-konsernet i 2006 tok initiativ til å samle noen av landets største aviser i ett konsern, Media Norge, gapte konsernet for høyt.»

På 1990-tallet kom også Stiftelsen Tinius i 1996, opprettet av Schibsteds legendariske hovedeier, Tinius Nagell-Eriksen. Gjennom eierposten som kontrollerer 26,1 prosent av konsernet, ville han bidra til å beskytte medienes redaksjonelle uavhengighet. I vedtektene er styret i stiftelsen forpliktet til å drive konsernet «på en måte som sikrer frie og uavhengige redaksjoner i konsernets aviser og øvrige datterselskaper med redaksjonell virksomhet». Det heter også at konsernets «utgivelser skal tilstrebe kvalitet og troverdighet. De skal forsvare verdier som trosfrihet, toleranse, menneskerettigheter og demokratiske prinsipper.»

Eierkonsentrasjonen øker

Arbeiderbladet, med nytt navn Dagsavisen, fikk sin stiftelse i 1998. Avisen ble da fristilt, fordi A-pressekonsernet skulle børsnoteres. Stiftelsen Dagsavisen var da en heleiende stiftelse. De 10 millioner som avisen fikk med seg som driftskapital, minket imidlertid fort i et hardt Oslo-marked. I 2009 solgte stiftelsen 66 prosent av sine aksjer i utgiverselskapet, til Mentor Medier AS. Senere har Mentor Medier kjøpt seg opp, slik at konsernet i 2018 eide 92,47 prosent av aksjene.

Da Schibsted-konsernet i 2006 tok initiativ til å samle noen av landets største aviser i ett konsern, Media Norge, gapte konsernet for høyt. Planen var at Aftenposten, Bergens Tidende, Adresseavisen, Stavanger Aftenblad og Fædrelandsvennen skulle inn under samme hatt. Daværende Statens Eierskapstilsyn sa nei til en så sterk eierkonsentrasjon. Adresseavisen måtte tas ut av pakken og en del eierandeler i andre aviser måtte selges. I et kompromiss i 2008 inngikk at de fire store regionavisene i Media Norge måtte etablerere egne redaksjonelle stiftelser. Ettersom både Aftenposten og Bergens Tidende allerede var dekket gjennom eksisterende stiftelser, var det Fædrelandsvennen og Stavanger Aftenblad som måtte opprette stiftelser, noe som skjedde i 2010. Stiftelsen Fædrelandsvennen fulgte med da Fædrelandsvennen ble solgt til Polaris Media Sør i 2019.

Adresseavisen etablerte et eget konsern, Polaris Media ASA, sammen med Harstad Tidende-gruppen i 2008. Fire år senere ble Stiftelsen Polaris Media etablert. Denne stiftelsen fikk imidlertid ikke like klare rettigheter som de øvrige redaksjonelle stiftelser. Stiftelsen har ikke vetorett, men kun uttalerett før ansettelser av sjefredaktører i «ledende mediehus i konsernet». Stiftelsen har, som de andre stiftelsene, vetorett ved forslag til endringer i den redaksjonelt formål. Stiftelsens arbeidsområde dekket i utgangspunktet Polaris Medias tre datterselskaper Midt-Norge, Nord-Norge og Nordvestlandet, men det er meningen at den etter hvert skal omfatte også de nye datterselskapene, Polaris Media Sør og Vest.

Offentlige publikasjoner

Bruk av stiftelser som eierselskap er også brukt i noen tilfeller av offentlige myndigheter, for å skape avstand mellom redaksjonell virksomhet og eier. Dette ser vi klarest i Stiftelsen Klar Tale opprettet i 1990, som står bak utgivelsen av lettlestavisen Klar Tale og i Stiftelsen Svalbardposten fra 1993. Lignende ordninger for andre publikasjoner utgitt av offentlige organer har også vært drøftet, eksempelvis for Forsvarets Forum, Bistandsaktuelt og Kommunal Rapport. Drøftelsene førte til at alle publikasjonene la Redaktørplakaten til grunn for sine utgivelser.

Vedtak om å vedtektsfeste redaktørplakaten eller tilsvarende prinsipper ble også gjennomført i en rekke avisselskaper i løpet av 1980- og 1990-årene.

Fra 2009 kom mediefridomlova som lovfestet kjerneprinsippet i plakaten, gjeldende for alle publikasjoner. Bestemmelse i loven er ytterligere utviklet i medieansvarsloven, satt i kraft 1. juli 2020.

Ansettelsesråd for redaktør

En variant av samme tenkning som ligger bak stiftelsesmodellen har vi også i et vedtektsfestet prosedyrekrav for redaktøransettelser i lokalavisen Hitra-Frøya, innført i forbindelse med at Adresseavisen kjøpte en stor del av aksjene i avisen i 1998. Etter at daværende Statens Eierskapstilsyn grep inn i oppkjøpssaken ble det en minnelig ordning med Adresseavisen, ved at denne solgte seg ned til 49 prosent av aksjene. Samtidig ble det i avisens vedtekter § 8 bestemt at redaktøren skal ha en fri og uavhengig stilling i forhold til eierne, og at ansettelser skal skje etter innstillinger fra et særlig ansettelsesråd med fire medlemmer; to fra aksjonærene, ett medlem oppnevnt av Norsk Presseforbund og ett fra Stiftelsen Fritt Ord. Styret kan bare ansette en redaktør som er anbefalt av et flertall i ansettelsesrådet. Endring i den aktuelle vedtektsbestemmelsen kan bare skje med godkjennelse av Statens Eierskapstilsyn (nå Medietilsynet).

Stiftelser med og uten aksjer

Det er i alt 11 redaksjonelle stiftelser som i dag har noenlunde samme modell som Dagbladet skapte i 1984. Etter at Stiftelsen Dagsavisen har solgt hovedparten av sine aksjer, er flertallet av stiftelsene minoritetsaksjonærer i sine respektive utgiverselskaper. I Dagbladets tilfelle ble stiftelsen utstyrt med aksjer for vel 90.000 kroner ved opprettelsen, mens J. W. Eides Stiftelsen fikk 957 aksjer i Bergens Tidende. Da de daværende Orkla-aviser, Moss Avis og Fredriksstad Blad, fikk sine stiftelser ble de utstyrt med aksjer for 50.000 kroner hver, mens stiftelsene i Østlendingen og Smaalenenes Avis hver ble utstyrt med én aksje fra sine daværende respektive eiere. I tillegg til disse sju er Stiftelsen Fædrelandsvennen utstyrt med én B-aksje i utgiverselskapet.

Stiftelsene i Budstikka, Stavanger Aftenblad og Polaris Media fikk ingen aksjer da de ble opprettet.

Budstikkas stiftelse ble imidlertid utstyrt med en stiftelseskapital på 100.000 kroner, som i 1994 ble brukt til å kjøpe 3500 aksjer i utgiverselskapet. Stiftelsen ble gitt en aksje i holdingsselskapet da avisens konsern ble omorganisert i 2019.

Ulike regler for styrevalg

Det er et sentralt poeng med redaksjonelle stiftelser at de styres av personer som er uavhengige av eierne. Reglene for styrevalg varierer mye. Tre stiftelser har svært små styrer, med bare tre medlemmer. Det gjelder Stiftelsen Smaalenenes Avis, Stiftelsen Fædrelandsvennen og Stiftelsen Stavanger Aftenblad. Alle de øvrige har fem medlemmer, med unntak av Stiftelsen Dagsavisen, der antallet er sju. I fem av de 11 stiftelsene er det vedtektsfestet at redaktøren skal være en av de fem medlemmene i styret, mens det i fem andre er bestemt at redaktøren har møte- og talerett. Den eneste stiftelsen som ikke har regler om redaktørens rolle i styret er i stiftelsen for Budstikka, men møterett følger også av Redaktørplakaten, og det er etablert praksis at redaktøren deltar i møtene.

Det er flere ulike institusjoner som er utpekt til å oppnevne styremedlemmer. I de fleste tilfeller sier statuttene at styremedlemmene ikke skal ha tilknytning til eier eller være ansatt i avisen, men bortsett fra i Dagbladet, Dagsavisen, Stavanger Aftenblad og Fædrelandsvennen skal stifteren (eier) selv utpeke minst ett styremedlem, og i Bergens Tidende og Polaris Media der skal eierne utpeke to. Presseorganisasjonene, en eller flere, er valgt til å utpeke en eller flere styremedlemmer i alle de 11 stiftelsene, bortsett fra J. W. Eides. Der er det Fritt Ord og Chr. Michelsens Institutt som er gitt denne oppgaven, i tillegg til eier. Andre institusjoner som har oppgaven med å utpeke styremedlemmer er lokale og regionale akademiske institusjoner, foreninger og myndigheter. De fleste av stiftelsene til aviser utenfor Oslo har bestemmelser om at styremedlemmene bør komme fra avisens distrikt.

Dagbladets fryktede, skrivende damer

Høsten 2020 besto Dagbladets redaksjon av 43 prosent kvinner. De var sjefredaktør, redaktører, reportere, kommentatorer og debattanter. De skrev om kultur, vitenskap, miljø og klima, musikk og underholdning, politikk, sport, næringsliv, helse, sex og alle andre temaer som en moderne nyhetsavis beskjeftiger seg med. Noen av dem var skarpt profilerte samfunnsdebattanter, noen var markante og formfullendte skribenter. Aldri hadde kvinneandelen vært større.

Dette bildet av Dagbladets redaksjon har ikke alltid vært gyldig gjennom avisens vel 150-årige historie. I mellomkrigstida var Halldis Stenhamar i flere år eneste kvinne i en liten, men mannsdominert redaksjon. Under signaturen Hast skrev hun fra 1923 til 1964 om sosiale spørsmål og skapte sammen med sine mannlige kolleger en ny form for journalistikk. Hennes felt var kamp for de svakeste i samfunnet.

Mange kvinner har  en drabelig innsats bakom seg i sosialreportasjens historie i norsk presse, men Halldis Stenhamar var den største 

(Arne Skouen i sitt minneord om Halldis Stenhamar)

«Tro hvor mange belastede mødre, sundslått hustruer og myndighetsknugende småfolk har søkt henne i årenes løp?», skrev Ragnar Vold i sin Dagblad-historie, Dagbladet i krig og fred til 100-årsjubileet i 1969. Hun ble internt en institusjon, og et forbilde for kvinnelige medarbeidere som ble ansatt etter andre verdenskrig. Hun avslørte bl. a. høyst kritikkverdige forhold på Bastøy skolehjem og på landets sinnssykehus.

Skarp kontrast

Halldis Stenhamar var sosialreportsjens mor i Norge.

Den svake stillingen for kvinner i redaksjonen i disse årene står i skarp kontrast til dagens forhold mellom kvinner og menn, men også til situasjonen tidlig i avisens historie. Professor Irene Iversen skriver i jubileumsboka Utskjelt og utsolgt fra 1993 om de « (…) bespottede og fryktede skrivende damer» i Dagbladet på 1880-tallet og framover mot 1905. Blant de fremste var forfatteren Amalie Müller, gift Skram, Mathilde Schjøtt (født Dunker), Margrethe Vullum (opprinnelig dansk og gift Rode), Gina Krog, Vilhelmine Ullmann (også født Dunker), Ragna Nielsen, Fernanda Nissen.

Som vi ser av flere av navnene, var dette kvinner som tilhørte det toneangivende, men radikale borgerskap i hovedstaden. Til dels var de i slekt eller familie, og noen av dem var gift inn i Dagbladets redaksjon, som Margrethe Vullum og Fernanda Nissen, som var gift en tid med redaktør Lars Holst. Margrethe Vullums kjærlighetshistorie kunne være verd en litterær framstilling: Hun var datter i en av Danmarks ledende familier. Faren var Orla Lehman, en framstående radikal politiker og embetsmann, og moren, født Puggaard, var meget velstående). Margrethe var gift med rektor Gotfred Rode ved en folkehøgskole i Danmark, men forelsket seg hodestups i Erik Vullum, en protesjé av Bjørnstjerne Bjørnson, folketaler og mangeårig journalist og redaktør i Dagbladet fra 1879 til 1880.

Margrethe Vullum var første kvinne som ble fast ansatt i Dagbladets redaksjon.

Margrethe Vullum ble den første kvinnen som ble fast medarbeider i Dagbladet. Til å begynne med var hun korrespondent for avisen i Paris, men kom hjem til Kristiania og ble avisens litteratur- og kunstmedarbeider noen år til hun sluttet i Dagbladet og ble frilanser.

Men hun tilhørte kretsen rundt Dagbladet i alle år, og bidro med sin mors- og farsarv til at avisen kjempet seg gjennom økonomiske tilbakeslag og politiske angrep siste halvdel av 1880-tallet. Hun døde i 1918, og er gravlagt sammen med sin mann i Lillehammer.

Kvinneoffentlighet

Ifølge Irene Iversen utgjøre kvinnene i Dagbladet i disse årene en « … egen, liberal kvinneoffentlighet», som representerte meninger i den offentlige debatt som ble «et stort konfliktmoment i det moderne gjennombrudd». Spesielt fikk de innflytelse på spørsmål som angikk litteratur og kjønnspolitikk. De formidlet et radikalt budskap til et bredt borgerlig publikum. Flere av kvinnene rundt Dagbladet sto sentralt i kvinnekampen for stemmerett og for uavhengighet i forholdet til Sverige i 1905. Det er viktig å huske at kvinnene ennå verken hadde stemmerett eller adgang til studier. Når de gjorde sosialt og politisk opprør, var det ut fra stor overbevisning og kunnskap, og mot.

I mellomkrigstida fikk de kvinnelige journalistene i likhet med de mannlige, en annen rolle. I disse årene skjedde det en avgjørende fornyelse av journalistikken. Nyheter og reportasjer fikk stadig større plass, mens debattstoffet og det politiske stoffet ble redusert. I Dagbladet kom en ny type underholdningsstoff, og blant annet ble kriminalstoffet prioritert. Dagbladet ble skandalenes formidler. Mens krim var mennenes område, ble de få kvinnene henvist til sosial- og såkalt kvinnestoff.

Halldis Stenhamar var eneste kvinne i redaksjonen, og gjorde sosialstoffet attraktivt i lesermarkedet. Hun skrev for eksempel om kvinnesykdommer. Og mot slutten av 1920-tallet fikk «kvinnestoffet» iøynefallende plass. «Den moderne Eva» fikk gjennomslag, ifølge pressehistorikeren Hans Fredrik Dahl. Det skyldtes en ny kvinneansettelse.

Kvinnestoff

Marie Fearnley ble ansatt som journalist i 1928, og under merket Mais redigerte hun reportasjer og featurartikler med kvinnelige vinklinger som moter, mat, oppdragelse av barn osv., som ofte var innkjøpt stoff. Selv skrev hun mest om teater og musikk. Hun brakte det «ukompliserte feminine, det troskyldig erotiske, inn i spaltene», skriver Dahl.

Love Yngve Anderson. En kjent skikkelse i Oslos bygater. Gjerne syklende. Foto: Rigmor Dahl.

Motestoffet i Dagbladet fikk et avgjørende løft da Love Yngve Anderson ble ansatt sist på 1930-tallet. Hun var dansk, gift med maleren Yngve Anderson, og brakte en «doft av den stora värden». inn i spaltene i 1950-, 1960- og 1970-årene. Hun var husvarm i de store motehusene i Paris, og representerte selv på en elegant måte de motene hun brakte inn i avisen når hun syklet gjennom byens gater.

Pauline Hall kom også til Dagbladet i 1920-årene, først som frilans korrespondent fra Berlin, og fra 1930 som fast musikkritiker. Hall var utdannet komponist, og etterlot seg en betydelig verkproduksjon som spilles den dag i dag. Hun var følgelig en kyndig kritiker av alle typer klassisk musikk, og forsvarte også jazz som kunstform. Bl. a. bidro hun til at Louis Armstrong fikk innreisetillatelse til Norge i 1933. Hun skrev om musikk på en enkel og lettfattelig måte, og ble lest både av aktive musikere, et musikkinteressert publikum og folk flest. Som musiker og komponist ble hun kjent for sitt arbeid for «Ny musikk», der hun var formann i en årrekke.

Pauline Hall var samboer med en annen kvinnelig journalist i Dagbladet, Caro Olden. Hun kom til avisen fra bladet Yrkeskvinnen, men hadde en lang karriere fra Adresseavisen, Stavanger Aftenblad og Arbeiderbladet før hun begynte i Dagbladet. Her ble hun en markant all round-journalist, men skrev også en ukentlig spalte om utsendelsene i NRK radio.

Krigsreporter

Lise Lindbæk var Norges første krigsreporter og ble kalt Norges Hemingway.

Lise Lindbæk var engasjert av Dagbladet som frilans korrespondent under borgerkrigen i Spania fra 1936, og ble kjent over hele Skandinavia for sine skarpt kritiske artikler om Franco og fascismen. Hun ble Norges første kvinnelige krigsreporter, og opplevde mange dramatiske og livsfarlige situasjoner under krigen. Allerede tidlig på 1930-tallet hadde hun vært aktiv i anti-fascistisk arbeid i Norge, og sto på Dagbladets Ragnar Volds side i synet på Hitler og den tyske nazismen. Etter 1945 arbeidet hun bl. a. for FN.

Utover tiårene etter krigen kom det etter hvert flere kvinnelige journalister til Dagbladet. Else Marie Bergeråd, senere Rie i Aftenposten, hadde en kort visitt i Dagbladet på 1950-tallet. Senere kom Ruth Bjørneboe, kjent for sine torgreportasjer på formiddagen før avisen gikk i trykken. Celine Wormdahl ble etter hvert en sentral kulturjournalist, og på 1960-tallet ble Harriet Eide en av avisens mest markante kulturjournalister.

Mest kjent ble nok imidlertid Gerd Benneche som fulgte opp tradisjonen etter Halldis Stenhamar som hardtslående reporter og kommentator, særlig i sosialpolitiske spørsmål. Hun var jurist av utdannelse og hadde praktisert som advokat før journalistikken tok henne, og hennes styrke var kombinasjonen av konkret reportasje om enkeltskjebner som hun relaterte til generelle forhold i samfunnet. Slik fikk hun stor innflytelse på lovgivningen om barn og barnevern. Gerd Benneche ble i 1974 tildelt Narvesen-prisen (senere kalt Den store journalistprisen) for sin samlede journalistiske innsats.

Sissel Benneche Osvold var en allsidig journalist og kommentator som i mer enn 30 år preget Dagbladet.

Hennes datter, Sissel Benneche Osvold, var fra 1973 til 2007 en av avisens mest kjente journalister. Hun redigerte en side for barn, var allmenreporter både innen- og utenlands, og fra 1989 var hun profilert spaltist og kommentator i Dagbladets lederavdeling. Hennes faste spalte Sidesprang ble etter hvert en institusjon i avisen. Sissel Benneche Osvold var en skarp iakttaker, skrev innsiktsfullt, politisk analytisk og framfor alt elegant og vittig, og hadde en stor leserskare. Hun ble tildelt Den store journalistprisen og en lang rekke andre utmerkelser for sin journalistikk.

Kritisk masse

Etter hvert som redaksjonen vokste utover 1970-, 1980- og 1990-årene, vokste også antallet kvinner selv om andelen var beskjeden. Mens de tidligere kvinnelige medarbeiderne hadde opptrådt som tydelige individuelle stemmer i redaksjonen, og fikk innflytelse på den måten, begynte de etterhvert å opptre som et fellesskap med spesifikke interesser som kvinner. De nådde det kjernefysikerne kaller «kritisk masse», dvs. den minste masse av spaltbart mateiale som skal til for å sette i gang en kjernefysisk reaksjon.

Fra Engebret-bevegelsens siste møte, 18. mars 1985. Foto: Anne Britt Kilvik

Mange av Dagbladets kvinner var også engasjert i et fellesskap utenfor Dagbladet, i Engebretbevegelsen. Gerd Benneche, Anne Lise Refsum, senere Stafne, og Harriet Eide fra Dagbladet var initiativtakere til dette uformelle nettverket i 1974. Fram til 1985 møttes de sammen med kolleger i andre aviser på Engebret café. Her diskuterte de strukturer og konvensjoner i yrket, og krevde likestilling og likelønn. Spørsmålet om det fantes en egen kvinnelig journalistikk sto også fra tid til annen på dagsordenen.

Anne Lise Stafne var klubbleder i Dagbladet og spilte etter hvert i likhet med Gerd Benneche en viktig rolle i Norsk Presseforbund. Stafne var ellers en dyktig allmenn reporter. Hanne Gamnes var også leder av redaksjonsklubben sist på 1970-tallet og begynnelsen av 1980-tallet. Hun var også almennreporter med særlig vekt på oljeindustrien, og ledet i likhet med Anne Lise Refsum flere felttog mot redaksjonsledelsen. Samlet bidro de aktive jentene til å dempe journalistikkens mannspreg og reiste kritiske spørsmål ved den interne mannskulturen, som trolig ikke ville ha bestått noen «me too»-test i dag. Ved redaktøransettelser ble de en viktig maktfaktor.

Fra tid til annen fant de det nødvendig å si fra om både konkrete redaksjonelle og journalistiske feiltrinn og utviklingstendenser. Det fins en del historiske hendelser som markerte slike kvinneopprør, bl. a. Sangerhall-møtet midt på 1970-tallet og opposisjonen mot forslagene som ble presentert under arbeidet med Avis 90 sist på 1980-tallet. I disse episodene spilte de kvinnelige medarbeiderne en vesentlig rolle.

Kvinnelige ledere 

Anne Aasheim var en profilert leder i NRK da hun kom til Dagbladet som avisas første kvinnele sjefredaktør i 2006. Senere ble hun leder for Norsk Kulturråd. Hun døde 30. mars 2016, bare 53 år gammel.

Eva Bratholm kom til Dagbladet som kulturredaktør i 1999 og ble senere også USA-korrespondent for avisa.

Utover på 1980-tallet begynte de kvinnelige medarbeiderne å etterlyse kvinnelige ledere. Sissel Benneche Osvold ble første kvinnelige redaksjonssekretær, for lørdagssidene i 1984. Den første som fikk redaktørstatus var Hilde Haugsgjerd, som ble redaksjonssjef i 1989. Hun gjorde senere karriere som ansvarlig redaktør, både i Dagsavisen og Aftenposten. Men det var i 1999 aller første Dagblad-kvinne med redaktørtittel ble ansatt, Eva Bratholm, som kulturredaktør.

Hege Duckert var både Magasinet-redaktør og kulturredaktør.

Marie Simonsen var politisk redaktør fra 2003 til 2015.

Hege Duckert kom til Dagbladet som popmusikk-skribent i 1981, og ble kulturjournalist med vekt på teater og litteratur. Fra 1994 var hun leder av featureavdelingen. Sist på 1990-tallet ble hun engasjert til å utrede satsingen på et nytt Dagblad-produkt, Magasinet, som hun ledet fra 1999. Hun ledet også andre redaksjonelle utredninger. Fra 2002 til 2009 var hun avisens kulturredaktør. Året etter at Duckert ble kulturedaktør ble Marie Simonsen ansatt som politisk redaktør. Hun kom fra VG og ble raskt en av avisens mest profilerte politiske kommentatorer.

Karine Østtveit fikk en sentral rolle da Dagbladet startet arbeidet med å skifte forretningsmodell: Fra løssalg på papir til abonnement digitalt.

Senere kom magasinredaktør Karine Østtveit, som etterhvert også fikk hovedansvaret for å bygge opp den digitale abonnementssatsingen «Pluss». I 2006 fikk Dagbladet endelig en kvinnelig sjefredaktør, Anne Aasheim, som ble fulgt opp av Alexandra Beverfjord i 2018. Alexandra hadde tidligere vært nyhetsredaktør før hun i en periode gjorde tjeneste i NRK som det samme.

En rekke kvinnelige journalister ble ellers etter hvert markante medarbeidere når Dagbladet utover på 2000-tallet satset mer og mer på digitale plattformer. Martine Aurdal ble en profilert rettskommentator, men kommenterte også politikk i sin alminnelighet. Inger Merete Hobbelstad er master-utdannet i litteraturvitenskap og en kunnskapsrik og velskrivende politisk kommentator, samtidig som hun har markert seg som kyndig filmanmelder. Hun ble tildelt Hestenes-prisen for sine filmanmeldelser i 2012.

Inger Bentzrud, som lenge var en markant kulturjournalist og også leder av avdelingem, ble senere sjef for leder- og kommentaravdelingen. Også etter at hun ble pensjonist har hun vært en av Dagbladets mest synlige litteraturanmeldere. I den posisjonen kom Cathrine Krøger inn som en respektert hovedanmelder på 2000-tallet. Trude Lorentzen ble med utgangspunkt i sin jobb i Magasinet en markant featurejournalist, og fikk Den store journalistprisen sammen med to mannlige kolleger i 2012, mens Linn Hillestad Kongsli to år senere ble SKUP-vinner for serien NULL-kontroll om datasikkerhet sammen med Espen Sandli og Ola Strømman.

SKUP-prisen 2014 gikk til Linn Kongsli Hillestad og hennes to mannlige kolleger, Espen Sandli og Ola Strømman. Under headingen «NULL Ctrl» og mer enn 60 artikler avdekket de hvor dårlig sikret norske datasystemer er. (Foto: Bjørn Langsem)

I 2019 var Siri Gedde Dahl den store prisvinneren blant kvinner i  Dagbladet, med SKUP-diplom og Den store journalistprisen sammen med mannlige kolleger. Siri, med en strålende journalistisk fortid i Aftenposten og Kapital, har de senere år ledet gravegruppen i Dagbladet.

KONKLUSJON

Dagbladet ble skapt i opposisjon til de rådende maktforhold og de etablerte ideologiske tankestrømninger midt på 1800-tallet, og har holdt fast på denne posisjonen. Allerede fra første eksemplar i januar 1869 er det mulig å se konturene av det som avisen skulle følge gjennom alle sine 150 år:

I 2020 ble Dagbladet-serien «Glidens pris» den mestvinnende journalistiske prosjektet i Norge. Her er gravegruppens sjef Siri Gedde-Dahl sammen med John Rasmussen og Bernt Jakob Oksnes da de vant Den store journalistprisen. Den fjerde på laget, Torgeir Krokjord, var ikke til stede da bildet ble tatt. (Foto: Thomas Brun, NTB)

En nasjonal linje, en demokratisk linje, en  kulturradikal linje som ikke minst avisens kvinnelige medarbeidere har fulgt.

I dag ser vi at avisen ved å åpne spaltene for kvinnelige skribenter allerede fra første stund, kunne spille en viktig rolle som formidler av radikal-liberale krav om kvinnelige perspektiver på samfunnet. Og 20 år inn i det 21. århundre er kvinnelige journalister og redaktører like selvfølgelige i Dagbladet som mannlige, innenfor alle journalistikkens sjangere og på  alle publiseringsplattformer.

Dannelsesagenten

Skal en forstå Dagbladets vedvarende sterke stilling i det politiske miljø og i de akademiske kretser gjennom de siste tiårene av 1900-tallet og inn på 2000-tallet, er det ett navn en ikke kommer utenom: Gudleiv Forr.

Han var den som stod nærmest Arve Solstad, Dagbladets betydningsfulle, tidvis ganske buldrende sjefredaktør (1973–1989), og kan i tilbakeblikk lett komme litt i skyggen av ham. Men det var framfor alt Forr som vedvarende preget Dagbladets politiske profil gjennom ledere og kommentarartikler.

Solstad viste seg etter hvert kun unntaksvis i spaltene, og Forrs rolle ble ikke mindre synlig etter Solstads tid, med skiftende i noen tilfeller ikke spesielt skrivekyndige sjefredaktører. Inntil han gikk av i 2007 bestyrte Forr Dagbladets lederavdeling og derved avisens politisk retningsgivende side 2 og 3.

Gudleiv Forr og Arve Solstad under feiringen av John Bruns 90-års dag. (Foto: Torbjørn Katborg Grønning/Dagbladet)

Solstad og Forr brakte hvert sitt akademiske fag til Dagbladet. Solstad var statsviter og Forr historiker, og med dem kom to faglige nestorer inn i pressen: valgforskeren Henry Valen og venstreopposisjonens historiker Jens Arup Seip.

Der Seip var ensidig, men briljant i sin formuleringskunst, var Valen nøkternt modererende. Det var via konstellasjonen Valen-Seip at Dagbladet fra 1970-tallet ble skoledannende med sin maktkritiske, politiske journalistikk.

Det var i 1930-årene at Dagbladet ifølge Hans Fredrik Dahl ble «Dagbladet». Den fant i disse årene sin «varige form». Dagbladet ble på kort tid en løssalgsbasert underholdningsavis med en opplagsvekst fra under 10.000 til 30.000.

Dette tigerspranget berodde ifølge Dahl på «en systematisk utvikling av avisproduktets lette, variert underholdende og melodramatisk interessante sider», samtidig som avisen opprettholdt sin posisjon som venstreradikalismens talerør ved den intellektuelt-analytiske pressestil hos Einar Skavlan (sjefredaktør 1929–1954) og Gunnar Larsen (nyhetsredaktør 1929–1954, sjefredaktør 1954–1958).

«Dagbladismen» kom i de neste generasjoner til å bestå av den særegne blanding av ironi og patos, skarpe meningskanter og prinsippløs populisme.

Dagbladet ble «Dagbladet» nok en gang – på 1970-tallet under Solstads redaksjonelle lederskap. Solstads programerklæring «Presse og politikk» med dens sviende angrep på den maktservile politiske journalistikk, symbolisert ved institusjonen Stortingets presselosje, stod på trykk i oktober 1965, samme år som han ble fast ansatt i avisen.

Programerklæringen pekte frem mot det som skulle bli Solstads dobbeltprosjekt: Dagbladets løsrivelse fra Venstre, og derved avviklingen av partipressen, og utviklingen av en ny type politisk journalistikk.

Sammenfiltringen av presse og partipolitikk fikk en ekstra tilspisning da Venstre i 1965 gikk inn i den borgerlige koalisjonsregjering ledet av Per Borten (Sp), endog med Helge Seip, Dagbladets sjefredaktør, som statsråd.

Under Solstads journalistiske ledelse demonstrerte avisen sin uavhengighet gjennom en ganske uhemmet bruk av politiske lekkasjer og indiskresjoner kombinert med en uærbødig, men analytisk tone overfor alle partier, regjeringspartiet Venstre inklusiv, med stigende opplag som følge.

Borten-regjeringens fall våren 1971, utløst av Dagbladets reportasjer om statsministerens omgang med fortrolige dokumenter, skal ha vært første gang i norsk politikk siden 1920-tallet at en regjering måtte gå som følge av presseoppslag.

Med Dagbladets brudd med Venstre i 1977 var uavhengighetsstrategien fullbyrdet, og avisen ble den nye, liberale presseånds avantgarde: en uavhengig journalistikk frigjort fra partipolitiske bindinger i samsvar med anglo-amerikansk presseideologi.

Solstad var en statsviter som forstod politikk, sterkt påvirket av Herbert Tingsten, den legendariske, idépolitiske redaktøren for Sveriges toneangivende avis Dagens Nyheter. Rundt seg samlet den miljøbyggende avismann unge, Venstre-orienterte journalister med kritisk respekt for kunnskap.

De var alle, som Solstad selv, utklekket ved landsgymnas, den motkulturelle folkedannelsens eliteskole: Solstad (Orkdal), Arne Finborud (Vinstra), Gudleiv Forr (Steinkjer) og Per Vassbotn (Firda). Etter hvert kom Andreas Hompland (anarkistisk utkantproletar, men ingen landsgymnasiast), Ragnar Kvam jr., John Olav Egeland og herrelaget fikk også sin kvinne: Sissel Benneche Osvold (alle byradikalere fra Oslo vest).

Solstad var som ansvarlig redaktør sidestilt med Roald Storsletten (1958–1980), men det var ikke tvil om hvem som var den reelle sjefen. Jeg husker selv hvordan Hans Fredrik Dahl på en fest på slutten av 1970-tallet i Homansbyen i Oslo av Solstad ble dyttet inn på et av vertskapets soverom – og kom ut igjen som Dagbladets kulturredaktør.

I denne teksten analyserer Rune Slagstad Dagbladets rolle som politisk-intellektuelt organ i norsk offentlighet, der Forr ble en nøkkelfigur for avisas utvikling gjennom de siste tiårene av 1900-tallet og inn på 2000-tallet. Også etter overgangen til tabloidformatet på 1980-tallet, forble Dagbladet en viktig politisk redaksjon. Dette er mye takket være Gudleiv Forr, skriver Slagstad.

Siden Dagbladet fant seg selv på 1930-tallet, har det i avisen vært en vedvarende spenning mellom børs og katedral, noen vil snarere si: mellom bordell og katedral. Det toppet seg ved overgangen til tabloid tidlig på 1980-tallet.

«Det interessante er ikkje at Dagbladet gjekk over til tabloid,» skriver Hompland i «Utskjelt og utsolgt. Dagbladet gjennom 125 år» (1994), «det interessante er at formatendringen vekte så sterke kjensler». Da VG hadde gått over til tabloid i 1963, var den nedlatende kommentaren i Dagbladet: en døende pasient prøver seg med «globoid». Slik gikk det ikke – VG opplevde de neste tiår en eventyrlig opplagsvekst.

Og Dagbladet prøvde å følge etter i stort format med salgsfremmende forsideplakater – det leserne ville ha: krim, sex, kjendisskandaler. Dagbladet var slik tabloid lenge før den ble tabloid; overgangen var en tilpasning av form til innhold – intet hamskifte.

Ikke alle så det slik. På initiativ fra Brikt Jensen og Helge Rønning publiserte 89 mer eller mindre kjente skikkelser fra kulturlivet (jeg ser ikke bort fra at jeg kan ha vært en av disse) et opprop, «en kjærlighetserklæring til Dagbladet», mot tabloidformatet: Det viktigste var ikke «bladets rolle som sensasjonsavis, men som kultur- og debattorgan». Rønning satte ord på de kulturelle mellomlagenes kjærlighetshat til Dagbladet: «Avisen vi elsker å hate.»

Dagbladet forble i en årrekke etter overgangen til tabloid fortsatt landets viktigste politiske redaksjon. I Martin Eide og Christine Myrvangs «Alltid foran skjermen» (2018), som dekker «Dagbladets nyere historie fra 1980-åra og til i dag», er denne avgjørende side ved avisens historie nærmest sporløst borte. Den profilerende politiske journalistikk kommer i denne framstillingen i skyggen av det digitale skiftet og striden omkring eierskap og konsernutbygging.

Når Dagbladet kunne beholde sin politisk-intellektuelle posisjon, var det via Forr som holdt det politisk-redaksjonelle fortet. I sine redaksjonelle bidrag formulerte han et klassisk Dagblad-ideologisk perspektiv.

Dagen i dag er en gylden anledning til å tydeliggjøre dette kapitlet av Dagbladets historie med Klassekampen som nærliggende publiseringssted, siden Bjørgulv Braanen som redaktør ikke la skjul på at han skjelte til Dagbladets tigersprang på 1930-tallet. Det er denne redaksjonelle linjen Mari Skurdal, slik jeg oppfatter det, fører videre på sin måte.

Dagbladets strategiske kombinasjon av venstreradikalisme og underholdningspopulisme frister ikke til gjentakelse, for underholdningspopulismen ble også avisens identitetsforvitrende bane; den opererte ifølge Braanen bort «selve livsnerven» i prosjektet – «det politiske og samfunnsmessige engasjement».

Den intellektuelle, radikal-analytiske pressestil fra Skavlan til Forr bør derimot være forbildet for en avis med ambisjon om å være den brede venstrefløyens talerør – «et sted der diskusjonene foregår og politiske handlingsalternativer utformes».

Forrs utvalgte Dagblad-tekster fra den politiske arena, som Pax utga til hans 60-årsdag, kan ifølge Martin Eide «leses som en komprimert samtids- og etterkrigshistorie, som et utsyn over Norges samtid». La meg sammenfatte trekk ved Dagblad-ideologien i Forrs versjon:

«Det radikalt nye som kom med Solstad og Forr, var avkledningsjournalistikken.

Kulturradikalismen med dens rasjonalistiske framskrittstro har vært en viktig del av Dagbladet-ideologien siden «det moderne gjennombrudd» på slutten av 1800-tallet. Forr har ikke lagt skjul på sine kulturradikale sympatier, men disse var fortrinnsvis en sak for kulturredaksjonen. Langt viktigere var for Forr plattformen i den økonomiske reguleringspolitikken, Thagaard-linjen, etter Wilhelm Thagaard, prisdirektør (1920–1960) og Dagbladets styreformann (1948–1970).

Thagaard tapte etter 1945 den reguleringspolitiske strid internt i Venstre, men fikk til gjengjeld gjennomslag i regjeringen Gerhardsen. For så vidt trengte ikke Thagaard noe parti, han var som prisdirektør sentralt plassert i statsforvaltningen i et reguleringspolitisk nøkkelorgan, og hadde som Dagbladets styreformann en avis: Sjefredaktør Skavlan var Thagaards ideologiske tvilling og telefonerte daglig med sin styreformann før dagens leder skulle skrives.

Den økonomiske reguleringsstaten etter 1945 kunne i tråd med Aps reformerte sosialisme fra 30-tallet tolkes som et statskapitalistisk overgangsstadium mot sosialismen – eller i tråd med Dagblad-Venstres reguleringsideologi som et tredje alternativ til statssosialisme og markedsliberalisme.

Stridens utfall var at Dagbladet i 1952 seiret i Ap, idet partiet landet på Thagaards reguleringspolitiske plattform. Thagaard-linjen ble avviklet under Tormod Hermansen og Jens Stoltenberg. Forr er en radikal Venstre-mann, en sosialdemokrat med skepsis til Ap, som med undring iakttok Aps nyliberale delprivatiseringsstrategi.

Gudleiv Forr holdt det politisk-journalistiske fortet i Dagbladet, skriver Rune Slagstad (Foto: Tore Rasmussen Steien)

Det radikalt nye som kom med Solstad og Forr, var avkledningsjournalistikken. Med sitt Machiavelli-inspirerte blikk ville Jens Arup Seip avkle den politiske makten dens festdrakt – og bante vei for journalistikk som striptease.

Seip ble med Forr «stildanner for en ny generasjon politiske journalister i Dagbladet». «Storoksen» Solstad hadde, som det har vært sagt, Seip som sin bjellesau. Seips legendariske foredrag «Fra embetsmannsstat til ettpartistat» (1963) ble med sitt vell av siterbare vendinger nærmest som en liten bibel.

Men Forr hadde noe hverken Thagaard, Solstad eller Seip hadde: nemlig et blikk for det rettsliberale. Mens Solstad gjerne snakket om «et juridisk felttog mot pressen» – han måtte som knapt noen annen redaktør tilbringe tid i retten i ærekrenkelsessaker –, reflekterte Dagbladet under Forr den rettsliberale vending de siste tiår av 1900-tallet, anført av Francis Sejersteds kritikk av Seip.

Sejersteds «tolkning av 1800-tallet og rettsstaten står det glans av» – han la ifølge Forr grunnen for en ny skole på feltet: «tyngdepunktet ble flyttet fra primært hensynet til samfunnets ve og vel til individets».

Høyest på Forrs dagsorden har stått den tidsmessige refleksjon over et klassisk Venstre-tema: kunnskap og dannelse. Som ingen annen i norsk presse har Forr gjennom utallige intervensjoner fulgt de store reformene av utdanningssystemet fra vugge til disputas med et kritisk blikk.

Jeg lar det bli med noen karakteristiske linjer fra hans portrett av læreren Lydolf Lind Meløy (1908–1999), hvis vei gikk fra skolestuen via det lokale selvstyret til riksstyret: «Læreren var opinionsdanner og veileder med basis i menneskenes daglige livsverden.» Meløy og hans motkulturelle kolleger var bærere av en særegen folkelig dannelsestradisjon. Det står ingenting «om Blindern, BI, NTNU eller Nygårdshøyden i deres vita», men de var samfunnsoppdragere som gjorde demokratiet til en sosial realitet: «Slik skapte og opprettholdt de Annerledeslandet.»

Jeg traff Gudleiv Forr første gang på Blindern høsten 1969 – jeg var «streikevakt», og den nytilsatte journalist var Dagbladets utsendte, like ulastelig antrukket i tweedjakke, hvit skjorte og slips den gang som nå. Vårt vennskap er av senere dato, fra 1980-tallet en gang.

Siden har vi holdt det gående, blant annet via jevnlige, telefoniske miniseminarer, gjerne foranlediget av dagsaktuelle, politiske tildragelser. Gudleiv har vært en uvanlig journalist også i det at han kontinuerlig har oppsøkt de akademiske miljøer, lyttet, reflektert og formidlet.

I dag runder denne pressens gentleman 80.

Fra Inge og Sten til Træen

Dansk start

Det danske ekteparet Inge og Sten var først ut som sex-spaltister i Dagbladet i 1969. Hele tre ganger i uka møtte de liberale danskene oss mer puritanske nordmenn i avisas spalter.

Folk stilte spørsmål om hva som er normalt og ikke, og Inge og Sten Hegeler kvitterte med at det meste var normalt, og dessuten sunt og godt. Deler av Dagbladets lesere var moralsk forarget og mente sex-spalten var direkte usømmelig. Protester møtte også de mange sexannonsene i Dagbladet, men til ingen nytte. De kom og gikk.
Inge og Sten ble legendariske i et Norge som opplevde sterk økonomisk vekst, og som vanlig i tider med høykonjunktur nådde gonoré-statistikken nye høyder. Folk har sex med flere når det går godt for landet.

Frihet

70-tallet var preget av en kollektivistisk ånd, solidaritet og et ønske om frihet fra undertrykkende lenker. Homofili ble avkriminalisert og ikke lenger sykeliggjort. Inge og Sten ble for mange symbolet på å leve ut sin seksualitet og eksperimentere. Den viktigste forutsetningen for dette var at p-pillen var kommet på markedet, og kvinner fikk for første gang i historien kontroll på egen reproduksjon.

Tegning: Flu Hartberg

På 1980-tallet måtte den kollektivistiske tankegangen vike for individualismen. Samtidig kom aids-epidemien, og sex ble forbundet med risiko og død. Moralistiske pekefingre ble rettet mot risikogrupper for hiv-smitte, og hva man gjorde seksuelt kom til å handle om å være et godt versus et dårlig menneske.
Parallelt med dette kunne man oftere lese om kvinner som beskrev menn som overgripere eller umettelige sexdyr. Inntrykket som ble formidlet var at menn er «griser», mens kvinner forvalter den «gode» seksualiteten.

«Hjertets lyst» med Elsa

Som en motvekt mot disse trendene kom en ny sex-spaltist på plass i Dagbladet i 1987, sexolog og psykolog Elsa Almås. I «Hjertets lyst»-spalten handlet 40 prosent av spørsmålene om hva som er «normalt» og «innafor» og «abnormalt» og «utafor» og dermed sykeliggjort.

Samlivsekspert og allmennlege Åsa Rytter Evensen (Foto: Nina Hansen / Dagbladet)

Almås dreide fokus bort fra sykeliggjøring av seksualitet, og mot normalisering og mangfold. Noen seksuelle identiteter og aktiviteter kan være «uvanlige», men ikke syke!

Følelser

Dette var viktig for grupper som transpersoner, og for å synliggjøre andre aktiviteter enn det vaginale samleiet. De følelsesmessige sidene ved seksualiteten fikk også en viktig plass i Almås’ spalte. Dette ble i noen grad borte da Åsa Rytter Evensen og Ken Purvis overtok sex-spaltiststaven i 1991. De to legene formidlet presis biologisk-medisinske fakta. De psykologiske sidene ved seksualiteten kom mer i skyggen.

Sosiologen Hanne Grasmo (1993) analyserte de ovenfor nevnte sex-spaltene. Hun fant at det var et sterkt fokus på seksuelle teknikker og sex som løsning på samlivsproblemer i spaltene. Man var også veldig opptatt av kvinnens orgasme, eller rettere sagt – den orgasmen som aldri kom. Totalinntrykket var at sex er hardt arbeid, og har som formål å holde paret sammen.

Slik ble det formidlet at sex er til for kjærlighetens skyld, og ikke for hedonistisk nytelse. Men bevares, sex-spaltene var både informative og underholdende, bidro til at det ble lettere å snakke om sex, og å søke hjelp for seksuelle problemer.

Sikkert og sunt

I 1998 var en ny seksuell revolusjon på plass. Revolusjonen het Viagra, og restaurering av tapt seksualfunksjon fikk sitt store gjennombrudd. De blå pillene ga bud om en ny æra for middelaldrende menn og par. Fordi du fortjener det, som L’Oreal reklamen sier det.

I kjølvannet av denne seksuelle revolusjonen er det at sexolog Gro Isachsen blir sex-spaltist i Dagbladet i 2002. Et gjennomgangstema i Gros spalte er at god sex er sik ker, sunn og samtykkende. Og som før spør folk hva som er normalt og ikke, hvilken prevensjon man bør velge og hva man skal gjøre med den manglende sexlysten. Slik peiles seksualiteten over i parforholdet, og sexologen gir tips til inspirasjon.

Tidenes yngste

Lege Anders Danielsen Lie var spaltist i bilaget Fredag fra 2007 til 2010. Anders var med sine 29 år tidenes yngste sex-spaltist Dagbladet, og vitaliserte på mange sjangeren på mange måter gjennom å sette seksualiteten inn i ulike forståelsesrammer. Eksempelvis: Er vi født sånn eller er vi blitt sånn? Hva er biologisk nedlagt i oss, og hva har vi lært av det samfunn og den kultur vi har vokst opp i? Spaltene hadde ikke sjelden et humoristisk tilsnitt, og seksualiteten ble satt inn i en kunst- og kultursammenheng.

Sosialt kompetent

Artikkelforfatteren, Bente Træen, i sitt rette element.Foto: Dagbladet

Tidene forandrer seg, og det gjør til en viss grad også spørsmålene. Visst er folk fortsatt opptatt av hva som er «normalt», men i tillegg er de opptatt av hvordan ting henger sammen og kan forstås.

Den opplyste allmennheten ønsker å se seg selv i et samfunnsperspektiv, som et slags «meg» i «verden». Vi lever i den sosiale kompetansens tidsalder, med vekt på å være sosialt kompetent og å realisere seg selv. Også på det seksuelle området. Og mens vi sliter med å være «gode nok», snakker vi fortsatt lite om hvordan sanser som lukt, hørsel, smak, og syn påvirker seksualiteten vår.

Tegningene er avisas pustehull

For den tidas lesere, som var vant til tette, kompakte spalter fra topp til bånn i avisa, side opp og side ned, må det ha vært forfriskende med et slikt avbrekk. Tegningene ble avisas lunger, et pustehull i den massive tekstopphopningen. Krohg tegnet ikke bare skuespillere, han leverte også vignetter til andre sider, for eksempel sporten.

En rekke sjangre

Tegningen har forskjellig funksjon i ei avis. Foruten den tradisjonelle teatertegningen, foredlet av Thoralf Klouman i mellomkrigstida, ble det mer og mer vanlig med portretter, politisk satire, humoristiske tegninger, tegneserier, stemningsbilder 
og illustrasjoner til nyhetsartikler. Enkelte behersket hele registeret, andre spesialiserte seg på en eller flere av av disse edle grenene.

Gösta Hammerlund er den tegneren som har satt størst preg på Dagbladet. Hverdagens små fortredeligheter ble under Hammarlunds penn forvandlet til strålende humor.

Den mangeårige redaktøren Einar Skavlan hadde mange venner blant kunstnere. En av dem var Henrik Sørensen, som så vidt var innom avisa. Mer betydningsfull som avistegner ble Ragnvald Blix, en av de mest sviende, politiske karikaturtegnerne i historien – med en dyp politisk innsikt i tillegg til sin kunstneriske begavelse. Etter at avisa sluttet å komme ut våren 1943, publiserte Blix sine anti-nazistiske karikaturer i Sverige.

Hammarlunds hjørne

Den tegneren som uten tvil har satt sterkest preg på Dagbladets spalter, er Gösta Hammarlund. Han behersket alle de ovenfor nevnte sjangrene (han startet faktisk med en tegneserie). Det eneste han ikke dyrket, var den politiske satiren.

Den menneskelige komedien var hans fagfelt, og det behersket han til fulle. Hverdagens små fortredeligheter ble under Hammarlunds penn forvandlet til strålende humor i den faste tegningen i øverste hjørne på side tre, i replikkvekslinger mellom kontorister, husmødre, herrer på byen, sure kjerringer, frekke unger og rotløs ungdom. Han tok poengene på hælen, og ofte var de gnistrende dagsaktuelle. Hammarlund bidro til å gi Dagbladet den Oslo-tonen avisa i sin tid var kjent for.

Hans portrettkunst var enestående variert i uttrykket, likevel var det ingen tvil om hvem som sto bak. Det samme gjaldt teatertegningene. Mindre påaktet er en endeløs rekke illustrasjoner til dikt som var et fast innslag i Dagbladet hver lørdag og til artikler på lørdagssidene, alt fra naturskildringer til reisebrev fra utlandet.

Dusteforbundet

En Stabel-klassiker: «Man kan si hva man vil om Napoleon –  men bake kaker det kunne han».

Et fast innslag i avisa var også Fredrik Stabels spalte Dusteforbundet, på samme side som Hammarlund.

DUSTEFORBUNDET: Fredrik Stabel var en genial tegner og satiriker. Han etterlot seg et vell av illustrerte tekster og aforismer. Gjennom  Dusteforbundet raljerte han med maktspråk, akademisk tåketale og offentlig idioti i sin alminnelighet.  Foto: Hans Arne Vedlog

Men de to sto på ingen måte i noe konkurranseforhold. Stabel hadde sin egen satiriske teknikk. Han presenterte idiotiske og uleselige tekster hentet fra hele nasjonen, fra lokalaviser, fagblad, vitenskaplige tidsskrifter og politiske erklæringer, med sine egne kommentarer der han tok våset «på alvor». Slik sett var han en språkkritiker av rang. Bidragenes forfattere ble tildelt medlemskort.

Han skrev også egne tekster om et fast persongalleri, med Dusteforbundets president Darwin P. Erlandsen i spissen.

Alvdals store sønn

Begge variantene ble illustrert i små tablåer av Stabel, med menn og kvinner i forskjellige innendørs aktiviteter, iblant mer eller mindre nakne, gjerne omgitt av flasker 
og glass og et møblement bestående av i hvert fall en 
sofa og en blomsterpotte, pluss et bilde på veggen.

70-tallet med EEC-kamp, Vietnam-krig og Richard Nixon ble ans Normann Dahls epoke som tegnende kommentator i Dagbladet.

Fra 1988 ble Finn Graff Dagbladets bitende og treffsikre tegner på kommentarsidene i avisa. Han ble en glitrende portrettegner.

En av etterkrigstidas mest populære tegnere og forfattere, Kjell Aukrust, leverte sine tekster og tegninger fra barndommen i Alvdal til Dagbladet, der de ble varmt omfavnet. De ble seinere bestselgere i bokform med titlene «Simen» og «Bror min». Men Dagbladet var foran. Den største politiske karikaturtegneren siden Blix, Hans Normann Dahl, dukket opp i Dagbladets spalter på begynnelsen av 1970-tallet. Han ble en tegner for en ny politisk epoke, preget av EEC-kampen, Vietnam-krigen og Richard Nixons vekst og fall som amerikansk president. Dahl var et av forbildene til Finn Graff, som fra 1988 ble Norges mest bitende, politiske kommentator på tegnefronten. Samtidig viste han seg som en portrettegner av rang.

Tegneserie-boomen

Mellom disse storhetene, er det fristende å nevne andre som har preget avisa. I mange år illustrerte den fortreffelige Rune Johan Andersson bokanmeldelser og artikler. Multitalentet Arne Nøst lagde en lang rekke portretter til forfatterintervjuer på kultursidene. Den finske tegneren og aforistikeren Henrik Tikkanen var i en periode et fast innslag på side tre. I Magasinets epoke har Fredrik Skavlan (som tegner) og Lisa Aisato vært blant dem som har satt preg på avisa.

Stort publikum

For ikke å snakke om alle de tegneserieforfatterne som har fått et stort publikum gjennom Dagbladets spalter. Avisa har fulgt opp den formidable boomen for tegneserier som har oppstått de siste 25 åra. Talenter som Frode Øverli («Pondus»), Lise Myhre («Nemi») og Steffen Kverneland («Amputerte klassikere») har brukt Dagbladet som springbrett til et større publikum.

Vi kan ellers nevne i fleng navn som John Arne Sæterøy (Jason), Flu Hartberg, Karine Haaland, Børge Lund, Torbjørn Lien, Martin Kellerman og Grethe Nestor/Norunn Blichfeldt Schjerven, som sto bak serien «Zofies verden». Alle har de bidratt til å fange en ny generasjon inn i tegnekunstens univers, slik den gjennom over hundre år har vært presentert i Dagbladet.

Fra Bjørnson til Borgen og Bjørneboe

Jeg er Dagbladets sjel. Jeg sitter i veggene

Det sa en sjefredaktør som herjet i dette huset i en mannsalder. Kanskje den største av dem alle. Han hadde rett. Selv om Dagbladet har flyttet både hit og dit, lengre og lengre vekk fra begivenhetenes sentrum, har sjelen sneket seg med på lasset.

Fra Stortingsgata til Akersgata, og derfra videre, ut mot periferien. Jeg er Dagbladets sjel, og jeg har vært med hele veien. Alle vet hvor vanskelig det er å bli kvitt det som sitter i veggene. Ikke alle aviser har sjel, men Dagbladet har hatt det fra starten.

Hagbard Berner, avisas første redaktør, visste ikke hva han satte i gang. Mannen som både var byens ordfører, som stiftet Norsk Kvinnesaksforening sammen med Gina Krog, dessuten Norsk Likbrennerforening, utløste en flom av skriverier fra det som av historikeren Ernst Sars er blitt kalt «poetokratiet».

Ikke før var Dagbladet på gata, så sto dikterne på døra. De ville på trykk. I det nye, moderne mediet. Alle ville bli som Wergeland og Vinje, de som hadde oppdaget sprengkraften i avisskriverier. Avisene åpnet seg som torgplasser av papir, med boder av trykksverte og overskrifter som blafrer i samfunnets stormer. En bok er vel og bra. Et saftig debattinnlegg smeller i veggene. Og i veggene der sitter jeg, Dagbladets sjel.

Ble Bjørnsons avis

Bjørnstjerne Bjørnson gjorde Dagbladet til sin avis. Her er han med sønnen Bjørn. (Foto: Nasjonalbiblioteket)

Bjørnstjerne Bjørnson går fritt løs i hovedstaden. Med alt han har av utstråling og autoritet. Med sin hårmanke, sitt ørneblikk og sine veldige kinnskjegg. En mann av det slaget som mange år seinere ble kalt en «synser». Med meninger om alt og alle, og en ubendig trang til å spre dem. Rett mann til rett tid. Klar til å slåss for det nasjonale i en periode der fedrelandet er i union med nabolandet Sverige. Hvis konge hersker også over Norge.

Straks Dagbladet ser dagens lys, beslutter Bjørnson seg for å gjøre den til sin avis. Jeg vil synes, ikke bare fysisk, men også åndelig, tenker dikterkjempen og skriver med begge hendene. Folk som har forsøkt å telle, mener at Bjørnson skrev mer enn 500 artikler. I Dagbladet. I tillegg til hundrevis av innlegg i andre aviser. Pluss 30 000 brev. I Dagbladet skriver han i 1889 en av sine mest omstridte artikler, «Et stygt Barndomsminde», om en henrettelse han ble vitne til som barn.

For hvert tema som tas opp til offentlig debatt, virker det som om Bjørnson får en fornemmelse av at alle venter på at han skal gripe ordet. Hva mener Bjørnson? Det tenker han at de lurer på. Han fyker inn og ut av Dagbladets redaktørkontor, under stadig skiftende regimer. Han vil bestemme hvem som skal bli redaktør. Han vil ansette Arne Garborg. Han vil også ha et ord med i laget når det gjelder kulturredaktør. Ikke minst om hvem som ikke skal være det. Bjørnson er ustoppelig.

Tidas heteste saker slås opp. Bjørnson om sedelighet, vitenskap og målstrid. Og religion. «På vore Skoler, læres i den ene Time, at Verden ble skapt på seks Dage; i den andre at den ble til i Millioner av Aar,» skrev han. Han har synspunkter på alle kapitler i unionsstriden, fra flaggsaken til riksretten. Han erklærer seg som psykolog og ateist, Darwin-ekspert og språk-orakel. Stort sett er han på bølgelengde med Dagbladet. Men ikke alltid. Plutselig er de fiender, i lang tid av gangen. Men så er de plutselig venner igjen. Bjørnson tørker svetten og griper pennen. Bjørnson er uten å vite det selve sjefspoetokraten. «Jeg vil dikte et nytt og bedre Norge,» buldrer han. Og fjellene selv roper høyt hurra.

Jeg kan ikke begribe, hvorfor våre fremtidstanker absolut skal serveres i en Saus af Syfilis og Svineri

Ville Arne Garborg bli sjefredaktør i Dagbladet? Det får vi aldri vite. Men han ble en del av avisas stab. Hva tenkte han da han ble bedt om å anmelde Henrik Ibsens nye stykke «Gjengangere» i 1881? «Det er som om Ibsen har gjort sig en Nydelse af at sige alt det verste han vidste og at sige det saa outrert som han var i stand til,» skriver Garborg i et av de mest berømte slaktene i norgeshistorien. Det vakte stor debatt. «Jeg kan ikke begribe, hvorfor våre fremtidstanker absolut skal serveres i en Saus af Syfilis og Svineri,» skrev Garborg i et brev til Bjørnson.

Garborg ble imøtegått av Amalie Skram, en vakker og høyreist, skilt kapteinsfrue fra Bergen som hadde dratt til hovedstaden for å bli forfatter. Hun debuterte i Dagbladet i 1880 med en omtale av «Et dukkehjem». «Naar Kvinden først har rejst sig, lader hun sig ikke mere standse,» skrev hun. Hun fascinerte det litterære miljøet i hovedstaden og ble en av Dagbladets faste anmeldere i første halvdel av 1880-tallet.

Alexander Kielland skrev reisebrev

Litt før dette, ruslet en annen av tidas ambisiøse skribenter omkring i Paris og lurte på hvordan han skulle bli forfatter. Alexander Kielland het han, og i veska hadde han med seg noen forsøk på å skrive noveller. Han sendte dem til Dagbladet – fra Paris – og fikk dem antatt. Han skrev reisebrev både fra den franske hovedstaden og fra Jæren før han ble en av «de fire store». En annen av denne firerbanden, Jonas Lie, var Dagbladets utenriksredaktør fra starten.

Knut Hamsun irriterer seg over Fridtjof Nansen. Eller rettere sagt over folks beundring for polarhelten, som gikk på ski over Grønland i 1888. Hva er det som er så stort med denne «skituren»? Han griper pennen. Året før han debuterer med «Sult», skriver han med skjærende ironi noe han kalte «Nansen-betraktningene». Dagbladet setter dem på trykk. Deretter kom turen til Lars Oftedal, kjent prest og indremisjonsmann. I en hel artikkelserie blir han radbrukket av Hamsun i et av de mest hardnakkede angrepene på en enkeltperson som noen gang er framført i norsk presse. En artikkel Hamsun skriver om Bjørnson, blir trykt som avisas lederartikkel. Også det berømte essayet «Paa turné» står først i Dagbladet.

Før han blir Norges største lyriker, er Olaf Bull i 1907–1908 journalist i Dagbladet. Han trenger alltid penger. Men dette er en av de ytterst få gangene han hadde noen annen jobb enn å være poet. Bull dekker alt mulig, fra å intervjue Nils Kjær, også en Dagblad-medarbeider, til å dekke mord og brann. Men hvordan skal han få forskudd? På veggen ved Dagbladets kassakontor hang helt fram til 1970-tallet en tegning Bull sender til avisas kasserske, Alexandra Johannesson. Den viser en gravstein der det står: «Herunder hviler ynglingen Olaf Bull, død 28. mai 1907 af Sult». Under jorda ligger et skjelett. Ved graven står en kvinne og gråter.

Allrounderen Johan Borgen

Johan Borgen, all round-journalist med stor radius, dekker en festforestilling til ære for kronprins Olav og kronprinsesse Märtha på Nationaltheatret i 1929. Plutselig får han vite at det varemagasinet Steen og Strøm står i full fyr. Borgen springer av sted i kjole og hvitt, får tak i en fotograf og dekker brannen. Deretter rekker han slutten av forestillingen og skriver en anmeldelse. 
Borgen hadde ikke «lim på fingrene», et uttrykk brukt om reportere som aldri blir ferdig i tide. Han stilte hver morgen på kontoret, nølte i noen få minutter og dundret deretter løs på tasturet med et mitraljøseliknende leven. Etter kort tid ble arket revet ut av maskinen. Dagens petit var klar.

1930-tallet i Dagbladet. Organisasjonen Mot Dag og kretsen rundt disse radikalerne fyller Dagbladets spalter. Helge Krog og Sigurd Hoel er i tur og orden hovedanmeldere. Avisa forsvarer Arnulf Øverland under hans korstog mot kristendommen. Forfatteren og journalisten Gunnar Larsen er redaktør, med stor kjærlighet til lyrikk. For tidas store poeter er det stas å få dikt på trykk i Dagbladet, gjerne med tegning, etter krigen utført av Gösta Hammarlund.

Gunnar Larsen rapporterte fra OL i 1936

Larsen reiser til Berlin under OL i 1936, sammen med Arne Skouen og Oddvar Eriksen. Norge slår Hitler på hjemmebane. 2-0 i fotball. Bronselaget går inn i historien. Larsen rapporterer på rim:

Når Norge spiller fotball, det er en egen gave,
begynner som på startskudd min Pegasus å trave.
—
Slik så et samlet Norge en fotballkamp vi stod ved,
selv tyskerne skrek høyt på den fabelhafte Jowe,
midt for der Führers øyne så vi den gamle Tippen,
og store-Kal ble rørt, så han tørket seg på snippen.
Da Brustad så la inn til Isachsen, som skjøt,
mor Norge selv stod hos og beveget nesen snøt.
Jeg skulte bort på Hitler, som hilste feil i farten,
og så et større mismod som krøllet seg i barten.
—
Nytt mål i neste omgang med tusners: Heia Norge,
og Mutter Tyskland lå der, forvandlet til Frau Sorge.

Jens Bjørneboe var ingen forsiktig mann. Han tok kraftige tilsprang og skaffet seg stor fallhøyde. Hans romaner var ofte debattinnlegg, og fra dem som følte seg truffet ble han rammet med full styrke. Som avisskribent var han derimot fra starten ikke like krass. Og følte han seg ikke i grunnen mest hjemme på den moderate høyresida, som antroposof og åndsmenneske, som riksmålsmann og sonettedikter?

Når Bjørneboe leverte sine reisebrev og kronikker, sendte han dem til tanta i Akersgata, Aftenposten. Eller til den danske avisa Jyllandsposten. Stort sett uskyldige ting, i hvert fall i forhold til de romanene han hadde sendt ut som litterære håndgranater til det norske folk. Ikke minst den siste han hadde skrevet, «Under en hårdere himmel». Vi er framme ved det herrens år 1957. Bare tolv år er gått siden andre verdenskrig var slutt. Den norske rettsstaten kastet seg ut i et voldsomt juridisk oppgjør, der tusenvis av såkalte landssvikere hadde fått sin dom.

Et litterært makkverk og et gement produkt

I romanen stilte dikteren seg til doms over dommen. Han spurte om dette oppgjøret var noe et demokrati kunne være bekjent av? Selv svarte han nei, og han fikk svar på tiltale. «Et litterært makkverk og et gement produkt,» skrev Anton Beinset i Dagbladet.

En storm av liknende anmeldelser feide over landets aviser. Bjørneboe ble truet på livet.
Han gikk i svart. Til slutt ble han tatt for promillekjøring. I fengsel ville han ikke. Han forlot Norge (med bil) og ble borte i halvannet år. Kjørte omkring i Mellom-Europa og Italia, rastløs, men langt fra hjemlandet, denne nasjonen som befant seg «nord for Europa».

Til slutt returnerte han likevel. I Oslo ventet skjebnen. Soning i Oslo Kretsfengsel. Han havnet raskt på sykestua. Rundt ham lå mennesker med psykiske og fysiske plager. Øyenvitner til et middelaldersk straffesystem. De rene torturkamre ventet fanger som forbrøt seg bak murene. Flere hadde forsøkt å ta livet av seg. Bjørneboe spurte, og fangene fortalte. Om straffemetoder kalt «Lemmen», «Kummen», «Buret» og «Trøya». Etter endt soning spaserte en opprørt dikter ut porten nordmenn flest forbinder med filmene om Olsen-banden.

Bjørneboe – Fra Aftenposten til Dagbladet

Aftenposten ville ikke trykke Jens bjørneboes artikler. Derfor flyttet han til Dgbladet. (Foto: Aage Storløkken/Scanpix)

Dette er det ingen som kjenner til, tenkte han. Folket må opplyses, og det er jeg som må gjøre det. Han satte seg ved skrivemaskinen. En hel serie fra historiens mørke så dagens lys. Deretter gikk veien til Akersgata. Han leverte artiklene til Aftenposten. Som ikke ville trykke dem. Lettere rystet fikk han dem i retur. Resolutt la han veien videre. Til Dagbladet. Den faste avisa til hans nabo på Lille Langerud, Agnar Mykle. Dessuten en avis der Bjørneboes fetter, André Bjerke, stadig trykte dikt. Avisa hadde slaktet «Under en hårdere himmel». Men de måtte da kunne bli med på å rette et knusende angrep på norsk fengselsvesen.

Dagbladet møtte Bjørneboe kulturredaktør Simen Skjønsberg. Han leste og ble dypt sjokkert. Han tenkte: Enten er dette sant, og da må det på trykk. Eller det er løgn, men det kan vi ikke ta sjansen på. Dette må ut til folket, koste hva det koste vil. «Hva med å starte julaften,» foreslo Bjørneboe. Skjønsberg tok poenget. Julaften 1959 sto første artikkel på trykk. Resten er historie.
«Jeg har gjennom en tid hatt anledning til på nært hold å studere to meget representative ungdomsforbrytere, begge tjueåringer, og begge halvveis oppråtnet efter lengre tids innesperring. Jeg har sett hva et norsk fengsel i løpet av et par år kan utrette av ødeleggelse på et ungt menneske. Og jeg skal prøve å la inntrykket gå videre til dem som måtte ha øre for det. Det er jo bare jul en gang om året.»

Vi går inn i poetokratiets siste fase. En ny generasjon stiger inn på arenaen. De overtar tidsskriftet Profil. Plutselig er de overalt, lysende begavete, dristige, eksperimentelle. I Dagbladet skriver Jan Erik Vold om beatgenerasjonen, Olav Angell om jazz, Dag Solstad, Espen Haavardsholm om litteratur. Skjønsberg er henrykt. Han elsker unge stemmer, dagens aktualiteter, skriverier som skaper debatt. Han knytter til seg Knut Faldbakken, og den unge Tove Nilsen.

De høyrøstede, partitro får en ny arena – Klassekampen

Men så blir klimaet kaldere. Noen av de mest høyrøstede dikterne fanges inn i en politisk bevegelse som dyrker Stalin. Marxismen-leninismen brer seg til åndslivet. En autoritær ideologi. Uforenelig med Dagbladet. Debatten raser, om klassekamp og litteratur. En ny avis dukker opp. Klassekampen blir etter hvert dagsavis. Partitro forfattere får en ny arena.

Anarkisten Bjørneboe fortsatte å skrive i Dagbladet. Midt på 1960-tallet kan leserne hygge seg med reisebrev fra Algerie, der dikteren bor. En dag får han et eksklusivt intervju med Black Panther-lederen Eldridge Cleaver, som bor i eksil i Nord-Afrika. Det står selvsagt i Dagbladet. Våren 1976 forsøker Bjørneboe å redde seg selv. Han vil slutte å drikke. Diktet «Farvel, bror alkohol» sto på trykk rett før han døde våren 1976. Honoraret ble rekvirert av sjefredaktør Arve Solstad.

Et slags punktum. For poetokratiet, slik det hadde rådet siden Dagbladet kom på gata i 1869.

En avis for diktere og drømmere

Nei, det er ikke helt sant. Dagbladet er fortsatt en avis for diktere og drømmere – selv om samfunnsviterne, historikerne, sosiologene, forskerne og politikerne i nyere tid har dominert talerstolen. Som om dikterne ikke lenger verken har eller ønsker å ha innflytelse på samfunnslivet. Bjørnsons prosjekt, å «dikte et nytt Norge», synes å være lagt til side. Inntil videre.

Kan denne stolte tradisjonen gjenreises? Norsk samtidslitteratur er for tida Nordens beste, slik den også var det for 150 år siden. Også i europeisk sammenheng er vi på høyden. I år satser staten flere titalls millioner på norsk deltakelse under den store bokmessa i Frankfurt. Forfattere er ofte folk med vidsyn og sans for å sette problemstillinger på spissen, også politiske. Hva skal til for å redde kloden? Er det noen som har gode ideer?
Dagbladets spalter er like åpne som de alltid har vært. Forfattere i alle sammenslåtte fylker, foren dere! Gjenreis poetokratiet. I Dagbladet!

Sjelen er fortsatt der. Det vet jeg, som sitter i veggene.