Stiftelsen støttet SKUP-prosjekter

Dagbladet har levert to prosjekter til årets SKUP-pris. Begge er støttet av Dagbladets Stiftelse.

I desember delte Dagbladet ut prisen Årets navn for 22. gang. Prisen deles ut til en eller flere personer som i året som har gått har utmerket seg på en måte utover det som kan forventes. Det var en spesiell stemning da Bengt og Monica Frantzen mottok prisen i Dagbladets lokaler 22. desember. Noen måneder tidligere hadde de gjennom en omfattende gravesak blottlagt sitt livs største traume. Sammen fortalte de hvordan dattera Emely hadde tatt sitt eget liv, bare 12 år gammel, etter å ha fortalt om mobbing gjennom en årrekke.

Saken var en del av graveprosjektet Dagbladet mot mobbing, redaksjonens største journalistiske satsing i året som gikk. Prosjektet ble finansiert av Dagbladets stiftelse, og var, i følge ansvarlig redaktør Frode Hansen, kanskje det av Dagbladets journalistikk som satte størst fotavtrykk i offentligheten i fjor. – At Dagbladet sammen med våre lesere kunne hedre foreldrenes mot og åpenhet med den tradisjonsrike prisen, var for oss et bevis på betydningen prosjektet har hatt og hvor sterkt denne journalistikken har berørt det norske folk, skriver Hansen i en redegjørelse til styret i Dagbladets Stiftelse. I løpet av 2023 publiserte Dagbladet over 80 artikler om temaet mobbing. Et helt lørdagsmagasin ble i tillegg viet tematikken.

De andre graveprosjektet som mottok støtte fra Dagbladets Stiftelse, og som endte med en SKUP-rapport er serien om Premier League-pengene. Artikkelserien har blant annet avslørt at flere av verdens største fotballstjerner har eller har hatt selskaper i skatteparadiser. Norges største idrettsstjerne, Erling Braut Haaland, har sammen med sin far og sin finansrådgiver opprettet tre selskaper i skatteparadiset Luxembourg. Mohamed Salahs navn er å finne i skatteparadiset Cayman-øyene. Kevin de Bruyne har hatt selskap på Guernsey, og er nå i Luxembourg. Paul Pogba og Hendrikh Mkhitaryan har oppbevart penger på Jersey. Det samme rådgivningsfirma, Saffery Champness, jobber med flere titalls av Premier Leagues største stjerner, blant dem Norges egen Martin Ødegaard.

Saffery Champness også har hatt en rolle i flere av norsk fotballs mest kontroversielle saker – i sfæren rundt den kontroversielle fotballagenten Rune Hauge i skatteparadiset
Guernsey. Selskapet var i kulissene da emiren av Qatar ga en jumbojet i gave til Tyrkias president Erdogan i en politisk brennbar overlevering etter lang tids diplomatisk strid mellom Saudi-Arabia og Qatar. Flere stjerner, med Mohamed Salah i spissen, har rigget selskapene sine for å spare store penger i skatt om de vil avslutte karrieren i eksempelvis Saudi-Arabia.

Årets SKUP-konferansen går av stabelen i Tønsberg, fredag 12. april – søndag 14. april. Tilsammen 49 bidrag kjemper om den gjeve SKUP-prisen og eventuelle diplomer.

Frode Hansen ny ansvarlig redaktør

Dagbladets nyhetsredaktør gjennom ni år, Frode Hansen, ble på forsommeren ansatt som ny ansvarlig redaktør i Dagbladet. Etter at styret hadde kommet med sin innstilling, godkjente et enstemmig styre i Dagbladets Stiftelse ansettelsen i sitt møte onsdag 21. juni. Godkjenning av anssettelse av ansvarlig redaktør er en av stiftelsens nøkkelfunksjoner. Dagen etter ble ansettelsen annonsert på at allmøte i Dagbladet. Ansettelsen skjer som en del av en større omorganisering av konsernet, hvor Alexandra Beverfjord går fra stillingen som ansvarlig redaktør i Dagbladet, til en stilling som konserndirektør i Aller Media.

Frode Hansen har jobbet i Dagbladet i 28 år, og har vært nyhetsredaktør de ni siste åra. Tidligere har han jobbet blant annet som krimreporter, nyhetssjef, redaksjonssjef og kveldsredaktør.

– Først og fremst vil jeg takke Alexandra Beverfjord for den fabelaktige innsatsen de fem siste åra. Hun har styrket Dagbladet på flere områder på grunn av langsiktig strategisk og godt arbeid, sier Hansen til egen avis i forbindelse med ansettelsen. Han har et nært forhold til avisa.

– Jeg har nærmest vokst opp med avisa. Det er et mediehus jeg har et sterkt og nært forhold til. Derfor er det en ære og et privilegium å få lov til å fortsette med å jobbe med de flinke folkene i Dagbladet. Jeg er både stolt og ydmyk for denne muligheten, sier Hansen.

Alexandra Beverfjord har vært Dagbladets ansvarlige redaktør de fem siste årene. De siste årene har Dagbladet vært digital leservinner, og har styrket seg kraftig i det norske markedet.

– Dagbladet er en unik avis i norsk medieflora. Det har vært en stor glede å få jobbe sammen med avisas dyktige redaksjon. De siste årene har de levert slagkraftig nyhetsjournalistikk på en rekke områder. De har blitt anerkjent med flere priser for sin gravejournalistikk og har videreført avisas frisinnede og fremskrittsvennlige kommentarjournalistikk. I tillegg har Dagbladet styrket sin populærjournalistiske profil, sier Beverfjord.

Frode Hansen sier han er full av energi til å ta fatt på jobben som ansvarlig redaktør for Dagbladet.

– Vi er i en god posisjon. Vi har hatt rakettvekst de siste åra. Vi skal fortsatt sørge for den gode og dagsordensettende journalistikken. I det siste har vi satt dagsorden med politivideoen fra Kongsberg, og vi har et stort graveprosjekt på mobbing i skolen som har engasjert leserne våre. I mai vant vi «VM i sportsjournalistikk» for graveserien «En syk skinasjon», sier han.

– Vårt løfte er å være «Først med siste nytt», samtidig som vi skal avsløre og ikke minst underholde. Vi har en fantastisk redaksjon som jobber døgnet rundt for å gi brukerne en god tabloid miks. Jeg er full av energi og gleder meg skikkelig til å fortsette med å dyrke det tabloide DNA-et vårt. Jeg ser fram til å jobbe tett videre med Alexandra i ny rolle, og ikke minst jobbe videre sammen med alle de fantastiske og dyktige folkene på Hasle.

Internasjonal pris til Dagbladet

Artikkelserien «En syk skinasjon» er delvis finansiert gjennom tilskudd fra Dagbladets Stiftelse.

Dagbladets journalister Bernt Jakob Oksnes, Øyvind Godø, Jorun Gaarder og John Rasmussen undersøkte omfanget av forstyrret spiseatferd og spiseforstyrrelser i vår nasjonalsport langrenn – og skiskyting.

Sammen med Dagbladets fotografer foretok de røntgenmålinger, hormontester og psykologiske tester i jakten på dokumentasjon. Langtidsvirkninger av flere års ernærings-underskudd blant utøverne ble også undersøkt.

Serien dokumenterer både med vanlige og mer innovative journalistiske metoder at spiseforstyrrelser og forstyrret spiseatferd er og har vært et vedvarende problem i norsk langrenn i mer enn 40 år, fra de aller beste og helt ned i barneklassene.

Den nasjonale forskningsetiske komité for medisin og helsefag (NEM) mener Dagbladet i forbindelse med denne serien har brutt helseforskningsloven. De mener Dagbladet ikke har brukt journalistiske metoder, men forskning, som avisa ikke hadde forhåndsgodkjenning på.

– Dette er helt enormt og en utrolig anerkjennelse. Ikke minst er det også et håndfast bevis på at Dagbladet lager journalistikk i verdensklasse. Vi er forsøkt strupet i Norge, men hyllet for prosjektet i verden, sier nyhetsredaktør Frode Hansen til egen avis. Les mer her.

Ny Ragnar Vold-samling lansert

«Navnet Ragnar Vold var i mange år en ildsøyle i natten i norsk presse. Som en av de få pressemenn så han meget tidlig hva Hitler, Qusiling og hele nazismen egentlig var. Og hvor den ville føre oss alle hen». Det skrev Yngvar Ustvedt i VG da boken «Motstand» ble utgitt i 2006, i forbindelse med at det da var 100 år siden Ragnar Vold ble født. Boken er en samling artikler fra perioden 1930-1945, skrevet av Ragnar Vold i Dagbladet. Vold ble etter krigen Dagbladets utenriksredaktør. I går ble oppfølgeren til «Motstand», «Klar Tale», med artikler fra perioden 1945-1967, lansert på HL-senteret på Bygdøy i Oslo, i regi av HL-senterets venner. Jan Erik Vold, Ragnar Volds sønn, har redigert begge samlingene, sistnevnte i samarbeid med Dagbladets tidligere kommentator, Gudleiv Forr. I en samtale ledet av professor Bernt Hagtvedt sørget de to for at rundt 130 fremmøtte på HL-senteret fikk en underholdende og lærerik time med både pressehistorie og politisk historie. Dagbladets Stiftelse har støttet bokutgivelsen økonomisk, sammen med Fritt Ord.

Millionutdeling fra Evenruds Stiftelse

Kreftforeningen mottok før årsskiftet drøyt 1,6 millioner kroner fra Evenruds Stiftelse. Frelsesarmeen fikk et tilskudd på drøyt 800.000 kroner.

Etter årsoppgjøret for 2021 vedtok styret i Evenruds Stiftelse å disponere den årlige avkastningen i tråd med stiftelsens vedtekter. Netto årsresultat skal, ifølge disse, fordeles med 40 prosent til Kreftforeningen, 20 prosent til Frelsesarmeen og 20 prosent til Dagbladets pensjonistforening. De resterende 20 prosentene blir reinvestert gjennom stiftelsens fondsforvaltning.

2021 ble et år som ga meget god avkastning for stiftelsens investeringer, og dermed ble det også betydelige midler til de tilgodesette.

Les mer om Evenruds Stiftelse

Landets eneste kryssord-kjendis

Alle med noen tiår i avisa husker ham som arkivets «orakel». Tidligere sjefredaktør John Arne Markussen har omtalt ham og Mari Evenrud som «datidas omvandrende fusjon av Google og Wikipedia». Det var lenge før internettet.

ØLHUND: Rolf Hansen måtte trappe ned på øldrikkinga da han fikk urinsyregikt, også kalt podagra, men kan fortsatt nyte en Guinness eller tre. Foto: Øyvind Rønning

– Formen er dårligere enn jeg trodde, sier han på telefonen noen minutter før ankomst Grünerløkka – til fots – fra leiligheten på Sagene. Han er ingen kappgjenger, men er på plass bare noen minutter etter avtalt skjema på et vannhull etter eget ønske. Svartkledd, selvfølgelig, men hestehalen er borte for lengst. Klesvalget stammer fra tidlig 80-tall, den gang det var vanskelig å finne svarte klær i butikkene. Det er sånt som trigger Rolf.

Det føles helt naturlig å møtes over en pils eller to. Teams eller Facetime er ikke noe for analoge Hansen, som fortsatt leverer sine kryssord på papir når han gjør sin ukentlige tur til hovedbølet på Hasle.

Kryssord-kjendis

Kryssord har han holdt på med i 46 år. Rolf er landets eneste kryssord-kjendis. Neste år er det 30 år siden det første lørdagskryssordet sto på trykk i Dagbladet. Det kom inn åtte besvarelser. Nå kommer det 2-3000 hver uke. De siste 25 åra har Kryssord-Hansen gjort seg kraftig bemerket med ukentlige oppgaver med høy vanskelighetsgrad i Dagbladet Magasinet og seinere i onsdagsavisa. De siste åra har han også hatt et eget kryssordblad med et opplag på 7-8000 eksemplarer flere ganger i året.

Rolf har fanklubb på Facebook og blir gjenkjent på gata. Berømmelsen skyldes at han har utfordret «det harde kryssordmiljøet» gjennom å sverge til assosiasjoner mer enn synonymer i oppgavene sine. Det har vanket en del kjeft også for hans lange og kompliserte ord – hans lengste teller 54 tegn. Da han ble intervjuet av Nationen i 2006 ble han kalt en «firkantdævelskapskonstruktør».

Rolf har selvfølgelig fått med seg at det er mange som kjøper Dagbladet Magasinet på grunn av kryssordet hans.

– Det får jeg høre av ledelsen i Magasinet også. De sier at jeg er nødt til å fortsette, for de er helt avhengig opplagsmessig av at jeg er der.

– Du løser ikke kryssord sjøl?
– Jeg har bare løst to kryssord. Har ikke tålmodighet til det – eller, det går litt for fort å løse dem. Det blir for enkelt.

– Bruker du internett i det hele tatt?
– Jeg bruker det om jeg må sjekke nye ting, men stort sett blar jeg i mitt trofaste leksikon.

– Du er ikke på Facebook?
– Jeg har vurdert det. Det er jo en informasjonskanal. Jeg går glipp av mye, blant annet noen dødsfall.

Druknet nesten

Rolf bodde sine fire første leveår på ett rom på Ormøya i Oslo, der foreldrene ble plassert i et hus under krigen. Men det var ingen selvfølge at han fikk vokse opp til å bli Arkiv-Hansen og Kryssord-Hansen.

– I løpet av de fire åra holdt jeg på å drukne to ganger, sier Rolf.

Et år eller to seinere fikk Rolf et tørkestativ i hodet. Da hadde de flyttet til Grorud, etter at en bror ble født i 1948. Mora gikk på boligkontoret og maste seg bokstavelig talt til en leilighet på Ammerud.

Fikk jobb på dagen

– Er du like halvstudert som mange andre i Dagbladet?
– Jeg har ingen annen formell utdannelse enn det som i dag heter videregående. Begynte som student og tok ex.phil. – og lengre kom jeg ikke. Jeg begynte på det mest abstrakte av alle studier, nemlig idéhistorie. Men jeg skjønte jo ingen ting, så jeg ga opp.

23 år gammel begynte han i Dagbladet. Redaksjonen hadde da om lag 30 ansatte. Rolf så en annonse og fikk jobb på dagen i arkivet – som han også ledet i noen år.

– I Dagbladet den gangen var det jo nesten bare mannlige journalister på noen og førti og eldre enn det – og Ruth Bjørneboe, Celine Wormdal og Gerd Benneche. Men i løpet av de tre-fire første åra på 70-tallet kom det en helt ny generasjon inn i huset.

– Vurderte du noen gang å bli journalist sjøl?
– Nei, jeg mangler litt sjøltillit. Jeg liker meg bedre i bakgrunnen, for å si det sånn. Inntil datahjernene ble oppfunnet, så hadde jo jeg en hjerne som fungerte nesten på samme måte. Jeg har en ganske god hukommelse på navn og tall, og er ganske flink til å koble ting og se sammenhenger. Så avisa hadde relativt god nytte av det på 70- og 80-tallet. Jeg ble også brukt til å tegne kart og var en slags forløper for grafikkavdelingen.

Maris metode

– Alt som sto i avisa ble klippet ut?
– Alt, bortsett fra kunngjøringer og den slags. Gangen i det hele var at Mari satte seg ned og leste avisa og merket hver sak etter en arkivnøkkel. Den var det hun sjøl som hadde funnet opp, så de som kom inn med bibliotekutdannelse skjønte ingen ting av den. Den måtte læres. Så var det en av oss andre, vi var vel fire, som klippet ut og la sakene på tre-fire forskjellige steder.

– Mari har hatt stor betydning for Dagbladet?
– Dagbladet var hennes liv. Da jeg begynte i arkivet i ‘69, hadde Mari fast arbeidstid fra 07.00 til 14.00. Da hun gikk av med pensjon jobbet hun vel fra sju om morran til sju om kvelden, men alt hun gjorde var kanskje ikke like nyttig lenger. Hun hadde jo fortsatt å klippe lenge etter at dataarkivene kom. Mari kunne ikke tenke seg at disse datasystemene kunne klare å ta vare på ting, de måtte jo forsvinne før eller seinere…

Rolf var tillitsvalgt i Handel og Kontor i 15 år, og kranglet mye med Mari for å få fri til fagforeningsarbeid.

– Hun var Venstre-tilhenger og hatet LO.
– Mari «samlet» på Dagblad-aksjer også. Dagbladets Stiftelse og avisas pensjonister nyter godt av arven etter henne?
– Hun unnet Dagblad-ansatte litt ekstra hygge i sin pensjonisttilværelse, sier Rolf tørt.

Les også: Dagbladet «alltid foran», også med egen stiftelse

Møtte veggen

I sju-åtte år var han leder for arkivet, først som vikar for Elisabeth Dyvik og så de siste fire åra som fast ansatt leder.

– Og så møtte jeg veggen. Det var først og fremst, tror jeg, fordi jeg ikke hadde klart å holde følge med de teknologiske greiene. Jeg hadde nok skulka unna litt for mange kurs til å skjønne helt hva som foregikk. Vi hadde en tre-fire i arkivet som kunne atskillig mer enn meg, så da ble jeg stilt opp mot veggen litt for mange ganger.

– Du ble sykemeldt?
– Jeg hadde kraftig hodepine og gikk opp til daværende bedriftslege Danielsen, som målte blodtrykket mitt omtrent i takhøyde. Han vurderte å sende meg rett på sykehuset, men tok sjansen på å be meg gå hjem og legge meg på sofaen. Og der har jeg ligget siden, sier han med sin karakteristiske humrelatter.

– Jeg pleide å få inspirasjon til kryssordene ved å ligge på sofaen og stirre opp i taket til det datt ned en eller annen idé om det første lange ordet. Men jeg må innrømme at jeg har slutta med det, for nå sovner jeg hvis jeg legger meg ned på sofaen. Få’kke gjort noe da…

Gullalderen

Rolf var med på det som gjerne omtales som «gullalderen» til Dagbladet.

– Oppgangstida for avisa var fra rundt ‘80 til slutten av 90-tallet. Da gikk det bare oppover og oppover.
– Og det var en utbredt festkultur? Noen, jeg skal ikke nevne navn, var like mye ute på byen som på jobb?
– I tiåret før jeg begynte var det vanlig at redaksjonen hadde sine morgenmøter på nærmeste åpne café. De møttes klokka ni om morran, og over en halvliter diskuterte de hva de skulle ha i avisa. Dagen etter sto det stort sett noe helt annet enn det de hadde planlagt. Mye ble improvisert.

FOTOMODELL: Rolf Hansen var Dagbladets mest brukte «fotomodell» da situasjoner av typen «mann kastes ut fra bar» skulle illustreres, særlig i Tande P-perioden. Utkaster på dette bildet fra 1984 er Dagbladets budsjef Ingar Antoniussen – eller bare Antonius. Foto: Geir Bølstad

Et utegående, om ikke utsvevende, liv er kanskje også noe av forklaringen på at Rolf aldri har tatt seg tid til å stifte familie. Akkurat det kan nok Dagbladets kryssordløsere prise seg lykkelig over. Da han ble intervjuet av Magasinet for fire år siden, svarte han dette:

– Det er bare blitt sånn, og det er kanskje like greit. Om jeg hadde fått familie, hadde jeg vært opptatt med andre ting i dag og kanskje hatt en annen jobb. Så mye vi var ute på 70-tallet, var det vanskelig å kombinere med familieliv. Vi tok en øl etter jobb, selv etter kveldsvaktene. På den tida var visse steder oppe til klokka seks om morgenen.

Jazzmann

Rolf har vært en jazzmann siden han som student på 60-tallet begynte å gå på jazzkonserter, blant annet på Munchmuseet. Seinere i livet har denne interessen gitt ham et påskudd til å reise. New Orleans er besøkt ni ganger, jazzfestivalen i København har vært et årlig reisemål siden 70-tallet og London-turene har han mistet tellinga på for lengst. Der rusler han i sitt eget tempo, langordskryssordforfatterutfordreren som bare kan prøve å slutte å lage kryssord.

Nye gaver fra Evenrud

Etter årsoppgjøret for 2019 har styret i Evenruds Stiftelse disponert den årlige avkastningen i tråd med stiftelsens vedtekter. Netto årsresultat skal fordeles med 40 prosent til Kreftforeningen, 20 prosent til Frelsesarmeen og 20 prosent til Dagbladets pensjonistforening. De resterende 20 prosentene blir reinvestert gjennom stiftelsens fondsforvaltning.

2019 ble et år som ga meget god avkastning for stiftelsens investeringer. Før jul ble det dermed overført vel 1,3 millioner til Kreftforeningen og ca. 650 000 til de andre som er tilgodesett i vedtektene.

Les mer om Evenruds Stiftelse

Mari Evenrud: Dagbladets hukommelse

Hun ble født inn i den norske presseverden og landets politiske sfære. Hennes far, Even Evenrud, var redaktør i flere Venstre-aviser, bl. a. Norske Intelligenssedler, og var i en årrekke generalsekretær i Venstre.

Mari startet sin karriere i Dagbladet som journalist, og fikk slik forståelse for de krav journalister hadde til kunnskapsinnhenting, det som i dag heter «research». Som arkivleder klippet hun alt av journalistisk stoff som sto i avisen, men innhentet også artikler fra andre aviser og tidsskrifter, også utenlandske. Hennes kunnskaper om så vel samtid som historie var formidable. Alle kunne stole på henne: Hun ga seg ikke før oppgaven var løst. Som leder av arkivet hadde hun også ansvar for å ta vare på avisens hovedtegner, Gösta Hammarlunds tegninger og klisjeer.

Avisens stolthet

Evenrud bygde Dagbladets arkiv opp til å bli en av avisens stoltheter. I klipparkivet ble stoff plassert i konvolutter etter sak og person. Utenpå konvoluttene fant man artikkeloverskriften, publiseringsdato og navnet på journalisten. Klipparkivet ble et viktig arbeidsredskap for journalistene.

Mange utenfor huset nøt også godt av Maris arbeidskraft og kreativitet. Dagbladets klipparkiv var og er en gullgruve for faghistorikere og andre som arbeider med historiske emner. Mari holdt åpent hus i samsvar med redaktør Hagbard Emanuel Berners åpningserklæring i 1869: «Gjestfri vil vi sette en ære i å være». Det er derfor i hennes ånd at klipparkivet sammen med øvrige arkivalia fra Dagbladets lange historie blir gjort tilgjengelig for offentligheten gjennom avtaler med Norsk Folkemuseum og Arkivverket.

I dagens aviser er innholdet digitalisert og lar seg dermed lagre og gjenfinne på enkle måter. Det har overflødiggjort de gamle klipparkivene i det daglige redaksjonelle arbeidet. Det gamle klipparkiv har likevel stor verdi, og vil fortsatt være av interesse for historikere, litterater og andre som forsker om fortidas hendelser og personer.

Politisk engasjert

Mari var politisk engasjert, og var tillitsvalgt i Unge Venstre. Hun var også tidvis plassert på Venstres valglister i Oslo. Hun satt som medlem av avisens representantskap i 47 år, fra 1953 til sin død i november 2000. Hun kjøpte jevnlig opp aksjer i Dagbladet AS, slik at hun var den niende største eier med en aksjeandel på 2,8 prosent da hun døde.

I forbindelse med at Dagbladet ble solgt til Aller Media i 2013, solgte Mari Evenruds stiftelse aksjene i Berner Gruppen for drøyt 19,4 millioner kroner. Praktisk talt alt er plassert hos Storebrand til langsiktig forvaltning.

Maris engasjement gjaldt også den kamp som de ansatte og flertallet av aksjonærene førte tidlig på 1980-tallet for å bevare Dagbladet som fri og uavhengig i en periode da avisselskaper var utsatt for spekulative aksjeoppkjøp.

Mari Evenrud var derfor delaktig i arbeidet med å opprette Dagbladets Stiftelse til vern om avisens uavhengighet. Da hun skrev sitt testamente om sin egen stiftelse i 1998, satte hun som uttrykkelig forutsetning at styret i hennes stiftelse skulle være det samme som til enhver tid var styre for «Dagbladets stiftelse». Ved utøvelse av aksjestemmer så lenge Dagbladet var et aksjeselskap, skulle de to stiftelsene samarbeide om å opprettholde avisen som uavhengig liberalt organ.

Mari Evenrud. Bildet er tatt i forbindelse med at Evenrud gikk av med pensjon i 1994. (Foto: Einar Christensen/Dagbladet)

Omsorg

Etter at utgifter til administrasjon av stiftelsen og forvaltning av midlene er dekket, skal den årlige avkastningen på stiftelsens kapital disponeres med 20 prosent til Frelsesarmeen, 40 prosent til Den Norske Kreftforening og 20 prosent til Dagbladets pensjonistforening.

20 prosent avsettes og anvendes til styrking av egenkapitalen. Fra 2014 til 2020 har stiftelsen delt ut til sammen vel 10 millioner kroner til de som er tilgodesett i vedtektene.

Mari var et frodig og morsomt menneske, tjenestevillig og temperamentsfull. Hun trivdes med Dagbladet, og viste stor omsorg for avisen og sine kolleger også etter at hun ble pensjonist. Hun bestemte derfor at Dagbladets pensjonistforening skulle motta en femdel av den årlige avkastningen av Mari Evenruds stiftelses fond. Det gjør pensjonistforeningen til en de mest velstående i norsk næringslivssammenheng. Pengene er bl. a. gått til reiser og årlige julearrangementer for de om lag 100 medlemmene.

Museums-trio sikrer Dagbladets historie

Det som her benevnes som Dagbladets bilde- og faktaarkiv er hele samlingen av fotografier, tekst og klipp fra andre kilder som dokumenterer norsk samfunnsliv fra 1945 til ca. år 2000. Denne unike dokumentasjonen av norsk etterkrigshistorie har faktisk stått i fare for å gå tapt gjennom kasting, splitting og privatisering av materialet.  Etter hvert som Norsk Folkemuseum har fått innsikt i materialet er arkivene av deres fagfolk blitt karakterisert som «ett av de viktigste privatarkivene i Norge fra det 20. århundre».

Da Dagbladet i 2002 overlot sitt negativ-arkiv for perioden 1950 til 1970 til Norsk Folkemuseum, var det  et signal om at noe var i ferd med å skje. I ettertid kan man si at den relasjonen som den gang ble etablert mellom Folkemuseet og Dagbladet ble et lykketreff. Relasjonen utviklet seg veldig mye takket være museets målbevisste førstekonservator Trond Bjorli og hans interesse for foto og visuell kunst – og nasjonsbygging! I Dagbladet hadde han funnet sitt Eureka, og egenvekten var etter hans oppfatning av rent gull. I Dagbladets rike og motsetningsfylte historie fant han nærmest speilet på det tjuende norske århundre.

Relasjonen til Folkemuseet ble helt avgjørende da Dagbladet og Dagbladets Stiftelse fra 2012 og utover for alvor begynte å søke framtidige arkiv-løsninger for mediehusets historiske materiale.  Mye var usikkert på den tiden. Dagbladet var i en vanskelig situasjon og arbeidet med å finne nye eiere var i gang. Rett nok hang en del av kunsten på veggene i lokalene i Havnelageret etter at bedriften var flyttet ut av Akersgata. Men det var nedslående å tenke på at store deler av de historiske verdiene – både kunsten og de fantastiske arkivene – var stuet bort på et uegnet fjernelager på Bryn.

Forvaltningen av Dagbladets historie og kulturelle verdi kom langt ned på prioriteringslisten.

Mediebransjen var på langt inne i en krevende teknologisk transformasjon og blant Berner Gruppens sentrale eiere var det langt mer interesse for å drive med eiendom og investeringer enn å satse på medier. Og forvaltningen av Dagbladets historie og kulturelle verdi kom langt ned på prioriteringslisten. Redningen ble den relasjonen som Dagbladet hadde etablert til Folkemuseet i 2002, da deler av Dagbladets foto- og negativarkiv ble overført til Folkemuseet for sikring og digitalisering. Fra 2012 ble Dagbladets Stiftelse en viktig medspiller for Dagbladets ledelse der daværende direktør Tore Stangebye – som også hadde rollen som konsernsjef i Berner Gruppen – hadde stor forståelse for at det historiske materialet måtte sikres. Han var begeistret for kontakten med Folkemuseet og det samme var styret i stiftelsen, ikke minst ansatterepresentantene.

Inger Jensen ved Norsk Folkemuseum var en pådriver for å sikre Dagbladets arkiver for framtiden.

Det begynte med et par-tre møter med nevnte Trond Bjorli og med Inger Jensen som var avdelingsdirektør på Norsk Folkemuseum fram til hun gikk av med pensjon i 2020.Trond ville definitivt «ha mer» av Dagbladet, og hadde åpenbart støtte av Jensen, mens jeg søkte bistand hos tre personer som ble veldig viktig for å stake ut veien videre når det gjaldt forvaltningen av Dagbladets samlede historie. Det var den avgåtte generalsekretæren i Norsk Redaktørforening, Nils Øy, som hadde sagt ja til å bli leder for Dagbladets Stiftelse, Gudleiv Forr som jeg visste ville være en klok medspiller med et godt nettverk inn i musemsverdenen, og det var redaksjonssjef Rolf Fiske som gjennom arbeidet med digitaliseringen av Dagbladets arkiv viste stadig større interesse for Dagbladets historie og som definitivt var en mann som fikk ting gjort.

I et notat som ble benyttet i dialog med de som kunne bidra til å redde arkivene, skrev konservator Bjorli:

1. mai i Oslo 1967. Likestilling og kvinnekamp sto i fokus.

«Med bakgrunn i Dagbladets historiske rolle som en av de ledende løssalgsavisene i perioden, er dette pressehistorisk et viktig arkiv. Men langt viktigere er dette arkivets betydning som en uvurderlig fotografisk og historisk dokumentasjon av Norge – hverdagsliv, kultur, politikk, samfunnsliv og internasjonalisering – i andre halvdel av det 20. århundre. I sum består arkivet av et enestående historisk og estetisk kildemateriale som gjør dette til et av de viktigste privatarkivene i Norge fra det 20.århundre.

I sum består arkivet av et enestående historisk og estetisk kildemateriale som gjør dette til et av de viktigste privatarkivene i Norge fra det 20.århundre.

I motsetning til de fleste andre fotosamlinger representerer Dagbladets bildearkiv en umistelig del av vår nasjonale kulturarv. Fotografene var fremstående, blant motivene var nasjonens fremste personer på alle samfunnsområder og de viktigste hendelsene i norsk samfunnsliv. Og avisens blikk på nyhetsbildet og samfunnet strakk seg enda litt lenger. 

Trond Bjorli – Folkemuseets entusiastiske fagmann som mer enn noen andre har beskrevet hvor viktig det var å sikre Dagbladets historiske materiale.

Av en redaksjon som oppfattet seg som kulturradikal og opposisjonell, ble avisens fotografer oftere enn andre sendt ut for å dokumentere for eksempel svikt i åndssvakomsorgen eller andre marginaliserte grupper i det norske samfunn.

Motivene spenner derfor fra en bred fotodokumentasjon av alle aspekter av norsk hverdagsliv til dokumentasjon av sport, internasjonale hendinger, kultur og konserter og politikere — hvem husker ikke statsminister Per Borten avslappet i sommersol i underbuksa? Og bildekvaliteten er god — hvor mange av Dagbladets fotografer er ikke prisbelønnet for sine bilder — eller hedret og løftet frem for fremstående bildeskapingsevner? Fotografene Sverre Heiberg, Johan Brun, Tom Martinsen og Agnethe Brun er blant dem som på ulike måter er blitt hedret for sin kunstneriske innsats.»

Når du får en slik bedømmelse mellom hendene, skjønner du alvoret. Dagbladets historie måtte reddes.

Negativarkiv bestående av svart/hvitt 35 mm fra perioden ca. 1970-2000. 35 mm farge fra 1986. 95 hyllemeter med ringpermer med negativmapper, ca. 13 permer per hylle. Ca. 192 sider i en perm, syv negativstriper per side med 6 eksponeringer per stripe. Et grovt estimat er rundt 8 303 400 eksponeringer.

Et spleiselag

Med støtte fra Dagbladets Stiftelse og Evenruds Stiftelse kom finansieringen på plass.  Å sikre de ulike arkivene – negativer, foto, tekstarkiver – ville ifølge Norsk Folkemuseums første anslag av koste amnge millioner kroner. Kunsten var fortsatt ikke et tema, og det var heller ikke digitaliseringen av avisa fra 1869 og fram til dags dato. Det siste var viktigst, og mest presserende. Vi fikk raskt på plass en avtale mellom Nasjonalbiblioteket og Dagbladet og i dag er hele Dagbladets arkiv og det som publiseres løpende nå tilgjengelig digitalt. Rolf Fiske holdt i prosjektet og finansieringen ordnet vi som et spleiselag mellom Dagbladets Stiftelse, Dagbladet og Nasjonalbiblioteket. I dag er Dagbladets digitale arkiv en viktig del av Dagbladet Pluss til glede for skolelever, studenter, forskere og lesere.

Bygdin. Vang. 1964.

I 2019 kom Norsk Folkemuseum, Arkivverket og Nasjonalbiblioteket i felleskap fram til en intensjonsavtale om at helheten av Dagbladets arkiv må bevares for ettertiden. Denne avtalen gjelder ikke bare negativarkivet som Folkemuseet forvalter, men hele fotoarkivet som i dag finnes i Dagbladet. Materialet skal overføres til Nasjonalbiblioteket for digitalisering og bevaring. Det vil gjøres tilgjengelig som kildemateriale for forskning og dokumentasjon.  Materialet vil bli omfattet av Nasjonalbibliotekets digitaliseringsprogram.

Nasjonalbiblioteket vil lage en plan for digitalisering i dialog med Dagbladet og Norsk Folkemuseum, for koordinering med allerede mottatt/digitalisert materiale der.

Nasjonalbibliotekets digitale bibliotek

Materialet vil digitaliseres og gjøres fritt tilgjengelig i Nasjonalbibliotekets digitale bibliotek, i den grad rettighetssituasjonen tillater det. Når dette skrives, høsten 2020, er man inne i sluttarbeidet om en avtale mellom Dagbladet og Nasjonalbiblioteket. Denne avtalen hadde det ikke vært mulig å få på plass uten visjonære pådrivere som Trond Bjorli og hans sjef Inger Jensen.

Bildearkiv med positiver og negativer (mellomformat) fra 1950-60-tallet. 14 hyllemeter med 3 esker per hylle( 42 esker) pluss enda 10 esker fordelt på 3 esker med plastnegativer 6v6 cm og 35 mm, 1 eske positiver, 2 esker negativer 6×6 cm, 1 eske løse positiver og negativer og 3 esker med glass og plastnegativer. Her samlet på Fjernlageret på Bryn.

Men hva er Arkivverkets rolle i dette? Arkivverket har ansvar for langtidslagring, tilgjengeliggjøring og formidling av statlige arkiver og prioriterte private arkiv. Som en del av det viktige museums-trekløveret har Arkivverket bestemt seg for at hele Dagbladets foto- og klipparkiv skal bevares for framtiden. Ettersom Arkivverket gjennom Riksarkivet er lokalisert mange steder i landet er det ikke endelig bestemt hvor arkivet skal lagres.

Historien om Dagbla’ kunsten er fortalt i egen sak på Stiftelsens hjemmeside. Og den smertefulle historien om hvordan samlingen i noen år kom på gale hender er fortalt i boka «Alltid foran skjermen» – Dagbladet og det digitale skiftet, skrevet av Christine Myrvang og Martin Eide.

Kunsten ble kjøpt tilbake for en krone

Tvisten fant sin løsning ved at to av de store eierne i Berner gruppen – Torstein Tvenge og Ragnar Horn – fikk kontroll på selskapet og «solgte» kunsten – ikke til Dagbladet – men til Dagbladets Stiftelse for en krone. Også for Dagbladet var dette en god løsning. For en ting er å eie en kunstsamling, noe ganske annet er det å ha kapasitet til å konservere, sikre og forvalte den over tid.  Det har heller ikke Dagbladets Stiftelse, men igjen kom den gode relasjonen til Norsk Folkemuseum til nytte. Gjennom en avtale er kunsten overført til museet, samtidig som både Stiftelsen og Dagbladet har full bruksrett.

Vinteren og våren 2020 har kunsten vært lagret hos Konserveringstjenester AS på Nesodden for konservering, fotografering og  registering – før lagring hos Folkemuseet.

Opprinnelig var antallet objekter i samlingen vel 300. Etter inntak og deponering har samlingen vokst til godt og vel 400 etter at fjernelageret på Bryn er tømt og etter at Siv Kirsten Johansen, enken etter Jahn Otto Johansen donerte 68 Hammarlund-tegninger til samlingen.

Deler av kunsten er også utstilt i lokalene til Aller og Dagbladet på Hasle, og senhøsten 2019, i anledning av Dagbladets 150 års jubileum, ble mange av tegningene i samlingene vist fram i en stor utstilling på Avistegnernes Hus i Drøbak. Når konserveringsarbeidet og registeringen er fullført skal samlingen åpnes for bruk og være tilgjengelig for utlån og utstillinger på samme vilkår som alt annet på Norsk Folkemuseum. Kunsten vil også være tilgjengelig via www.digitaltmuseum.no.

Etter mange urolige år er vel det vi kan kalle Dagbladets samlede historie sikret – sikret på en måte som gjør at verken teknologi, markedsuro, eller turbulente eierskifter skal skape usikkerhet om forvaltningen av Dagbladets arv.

Den er sikret for alle som vil lese, se og oppleve.

Dagbladet «alltid foran», også med egen stiftelse

Det var Dagbladet som var først ute med å etablere en slik stiftelse i Norge i 1984. Daværende sjefredaktør Arve Solstad var kjent med at det stod stiftelser bak flere av de store avisene i Danmark. Etter at ordningene i nabolandet var undersøkt ble det utviklet en norsk variant. En egen stiftelse skulles veves inn i avisselskapets organisasjon som aksjonær med særlige vedtektsbestemte rettigheter. Disse rettighetene skulle sikre den redaksjonelle uavhengighet overfor skiftende eiere, og samtidig skulle konstruksjonen gjøre det tryggere å åpne for nye investorer når behov for økt kapital meldte seg.

I sakspapirene foran behandlingen i styre og generalforsamling i AS Dagbladet i 1984 ble formålet klargjort slik: «Spekulative oppkjøp av selskapets aksjer, som kan være en trussel mot avisens uavhengighet og radikale profil, må hindres. Dagbladet er ikke til salgs til hvem som helst høystbydende. (…) Særlig med tanke på framtidas store investeringsbehov som krever tilførsel av ny kapital er det spesielt viktig at et ekstra ideologisk vern blir opprettet for Dagbladet.»

NRK-monopolet oppløses, flere private kanaler kommer og interessen for medie-aksjer stiger

Bakteppet var også en internasjonal utvikling med sterkt økende interesse for og satsing på informasjons- og medieselskaper, og en lignende nasjonal utvikling. NRK-monopolet ble oppløst i 1982 og flere private tv-selskaper dukket opp. Også disse viste interesse for aksjer i etablerte aviser og ukebladforlag. Selskaper som Pegasus, Trygve Hegnars Periscopus og Media Invest meldte seg på markedet. Det var sistnevnte, gjennom Harald Ellefsen, som særlig sjokkerte redaksjonene landet rundt ved å klargjøre intensjonene.  På et debattmøte i august 1984 kom han med denne uttalelsen: «Hvis målsettingen om lønnsomhet ikke oppfylles, må vi gripe inn i redaksjonens politikk.»

Blant oppkjøperne på mediemarkedet var også Orkla Industrier, som våren 1983 kjøpte seg inn i Jancos tv-selskaper og ett år senere overtok hele Ernst G. Mortensens Forlag, med datterselskaper. Dette var første store skritt etter at Orkla-ledelsen i november hadde gitt startsignal for «utvikling og gjennomføring av selskapets engasjement på kommunikasjonssektoren.»

«Styreformann i Orkla Communications AS var identisk med styrelederen i AS Dagbladet; Jens P. Heyderdahl d.y. Det er all grunn til å tro at Solstad og Heyerdahl gjensidig har befruktet hverandre på denne tiden, om betydningen av å sikre den redaksjonelle uavhengighet.»

Styreformann i Orkla Communications AS var identisk med styrelederen i AS Dagbladet; Jens P. Heyderdahl d.y. Det er all grunn til å tro at Solstad og Heyerdahl gjensidig har befruktet hverandre på denne tiden, om betydningen av å sikre den redaksjonelle uavhengighet. I forbindelse med oppkjøpet av ukebladforlaget uttalte Heyerdahl at «Slik jeg ser det, har eierne intet med det redaksjonelle å gjøre, og slik skal det være» og i ukebladene vil «den redaksjonelle uavhengigheten (…) være grunnstenen nå som før.»

Jens P. Heyerdahl og Arve Solstad samarbeidet godt i mange sammenhenger. Og det er ingen tvil om at Heyerdahl støttet Solstad da han kom opp med idèen om å etablere Dagbladets stiftelse. (Foto: Erland Aas/Scanpix)

Da Dagbladets Stiftelse ble opprettet på Dagbladets generalforsamling i juni 1984, var det avisselskapets eiere som etter styrets innstilling donerte stiftelseskapitalen. Samtidig ble stiftelsen gitt rettigheter i aksjeselskapets vedtekter, ved at stiftelsen ble gitt myndighet til å godkjenne ansettelse av sjefredaktør(er), og til å motsette seg endringer i aksjeselskapets formålsbestemmelser.

Startkapitalen utgjorde da 750 aksjer til en verdi av 90.265 kroner. Dette representerte 2,8 prosent av aksjene. Senere har stiftelsen mottatt aksjeposter som gaver fra ansatte, og stiftelsen ble også i stand til å kjøpe en del aksjer. Etter at avisselskapet i 2013 var solgt til Aller-konsernet, fikk stiftelsen et oppgjør på vel 40 millioner kroner for sin aksjeandel, samtidig som stiftelsens rettigheter i utgiverselskapet ble videreført i vedtekter og aksjonæravtale. Ved senere endringer i selskapsstrukturen i mediehuset er stiftelsens rettigheter videreført også i Dagbladets andre utgiverselskaper.

Flere redaksjonelle stiftelser

Dagbladet ble berømmet fra medieorganisasjonene og en rekke andre aviser for det grep som ble gjort. I årene som fulgte fikk Dagbladet også følge av enkelte andre avisselskaper. Bergens Tidende fikk en redaksjonell stiftelse gjennom eierselskapet J. W. Eides Stiftelse i 1985, Moss Avis fikk stiftelse i 1986 etter samme mønster som Dagbladet etter at Orkla Communications kjøpte alle aksjene, og Østlendingen fikk stiftelse i 1987, etter at avisen opplevde minkende ideelle interesser samtidig som behovet for ny kapital økte.

Senere er tilsvarende stiftelser, fortsatt etter samme modell som Dagbladets, opprettet i Øvre Smaalenene i 1990 (avisnavnet er senere endret til Smaalenenes Avis, og stiftelsens navn endret tilsvarende), i Asker og Bærums Budstikke i 1994 (avisnavn og stiftelsesnavn senere endret til Budstikka) og i Fredriksstad Blad i 2006. Den sistnevnte ble opprettet da Orkla-konsernet solgte store deler av avisvirksomheten (Edda Media) til det britiske selskapet Mecom Group.

«Da Schibsted-konsernet i 2006 tok initiativ til å samle noen av landets største aviser i ett konsern, Media Norge, gapte konsernet for høyt.»

På 1990-tallet kom også Stiftelsen Tinius i 1996, opprettet av Schibsteds legendariske hovedeier, Tinius Nagell-Eriksen. Gjennom eierposten som kontrollerer 26,1 prosent av konsernet, ville han bidra til å beskytte medienes redaksjonelle uavhengighet. I vedtektene er styret i stiftelsen forpliktet til å drive konsernet «på en måte som sikrer frie og uavhengige redaksjoner i konsernets aviser og øvrige datterselskaper med redaksjonell virksomhet». Det heter også at konsernets «utgivelser skal tilstrebe kvalitet og troverdighet. De skal forsvare verdier som trosfrihet, toleranse, menneskerettigheter og demokratiske prinsipper.»

Eierkonsentrasjonen øker

Arbeiderbladet, med nytt navn Dagsavisen, fikk sin stiftelse i 1998. Avisen ble da fristilt, fordi A-pressekonsernet skulle børsnoteres. Stiftelsen Dagsavisen var da en heleiende stiftelse. De 10 millioner som avisen fikk med seg som driftskapital, minket imidlertid fort i et hardt Oslo-marked. I 2009 solgte stiftelsen 66 prosent av sine aksjer i utgiverselskapet, til Mentor Medier AS. Senere har Mentor Medier kjøpt seg opp, slik at konsernet i 2018 eide 92,47 prosent av aksjene.

Da Schibsted-konsernet i 2006 tok initiativ til å samle noen av landets største aviser i ett konsern, Media Norge, gapte konsernet for høyt. Planen var at Aftenposten, Bergens Tidende, Adresseavisen, Stavanger Aftenblad og Fædrelandsvennen skulle inn under samme hatt. Daværende Statens Eierskapstilsyn sa nei til en så sterk eierkonsentrasjon. Adresseavisen måtte tas ut av pakken og en del eierandeler i andre aviser måtte selges. I et kompromiss i 2008 inngikk at de fire store regionavisene i Media Norge måtte etablerere egne redaksjonelle stiftelser. Ettersom både Aftenposten og Bergens Tidende allerede var dekket gjennom eksisterende stiftelser, var det Fædrelandsvennen og Stavanger Aftenblad som måtte opprette stiftelser, noe som skjedde i 2010. Stiftelsen Fædrelandsvennen fulgte med da Fædrelandsvennen ble solgt til Polaris Media Sør i 2019.

Adresseavisen etablerte et eget konsern, Polaris Media ASA, sammen med Harstad Tidende-gruppen i 2008. Fire år senere ble Stiftelsen Polaris Media etablert. Denne stiftelsen fikk imidlertid ikke like klare rettigheter som de øvrige redaksjonelle stiftelser. Stiftelsen har ikke vetorett, men kun uttalerett før ansettelser av sjefredaktører i «ledende mediehus i konsernet». Stiftelsen har, som de andre stiftelsene, vetorett ved forslag til endringer i den redaksjonelt formål. Stiftelsens arbeidsområde dekket i utgangspunktet Polaris Medias tre datterselskaper Midt-Norge, Nord-Norge og Nordvestlandet, men det er meningen at den etter hvert skal omfatte også de nye datterselskapene, Polaris Media Sør og Vest.

Offentlige publikasjoner

Bruk av stiftelser som eierselskap er også brukt i noen tilfeller av offentlige myndigheter, for å skape avstand mellom redaksjonell virksomhet og eier. Dette ser vi klarest i Stiftelsen Klar Tale opprettet i 1990, som står bak utgivelsen av lettlestavisen Klar Tale og i Stiftelsen Svalbardposten fra 1993. Lignende ordninger for andre publikasjoner utgitt av offentlige organer har også vært drøftet, eksempelvis for Forsvarets Forum, Bistandsaktuelt og Kommunal Rapport. Drøftelsene førte til at alle publikasjonene la Redaktørplakaten til grunn for sine utgivelser.

Vedtak om å vedtektsfeste redaktørplakaten eller tilsvarende prinsipper ble også gjennomført i en rekke avisselskaper i løpet av 1980- og 1990-årene.

Fra 2009 kom mediefridomlova som lovfestet kjerneprinsippet i plakaten, gjeldende for alle publikasjoner. Bestemmelse i loven er ytterligere utviklet i medieansvarsloven, satt i kraft 1. juli 2020.

Ansettelsesråd for redaktør

En variant av samme tenkning som ligger bak stiftelsesmodellen har vi også i et vedtektsfestet prosedyrekrav for redaktøransettelser i lokalavisen Hitra-Frøya, innført i forbindelse med at Adresseavisen kjøpte en stor del av aksjene i avisen i 1998. Etter at daværende Statens Eierskapstilsyn grep inn i oppkjøpssaken ble det en minnelig ordning med Adresseavisen, ved at denne solgte seg ned til 49 prosent av aksjene. Samtidig ble det i avisens vedtekter § 8 bestemt at redaktøren skal ha en fri og uavhengig stilling i forhold til eierne, og at ansettelser skal skje etter innstillinger fra et særlig ansettelsesråd med fire medlemmer; to fra aksjonærene, ett medlem oppnevnt av Norsk Presseforbund og ett fra Stiftelsen Fritt Ord. Styret kan bare ansette en redaktør som er anbefalt av et flertall i ansettelsesrådet. Endring i den aktuelle vedtektsbestemmelsen kan bare skje med godkjennelse av Statens Eierskapstilsyn (nå Medietilsynet).

Stiftelser med og uten aksjer

Det er i alt 11 redaksjonelle stiftelser som i dag har noenlunde samme modell som Dagbladet skapte i 1984. Etter at Stiftelsen Dagsavisen har solgt hovedparten av sine aksjer, er flertallet av stiftelsene minoritetsaksjonærer i sine respektive utgiverselskaper. I Dagbladets tilfelle ble stiftelsen utstyrt med aksjer for vel 90.000 kroner ved opprettelsen, mens J. W. Eides Stiftelsen fikk 957 aksjer i Bergens Tidende. Da de daværende Orkla-aviser, Moss Avis og Fredriksstad Blad, fikk sine stiftelser ble de utstyrt med aksjer for 50.000 kroner hver, mens stiftelsene i Østlendingen og Smaalenenes Avis hver ble utstyrt med én aksje fra sine daværende respektive eiere. I tillegg til disse sju er Stiftelsen Fædrelandsvennen utstyrt med én B-aksje i utgiverselskapet.

Stiftelsene i Budstikka, Stavanger Aftenblad og Polaris Media fikk ingen aksjer da de ble opprettet.

Budstikkas stiftelse ble imidlertid utstyrt med en stiftelseskapital på 100.000 kroner, som i 1994 ble brukt til å kjøpe 3500 aksjer i utgiverselskapet. Stiftelsen ble gitt en aksje i holdingsselskapet da avisens konsern ble omorganisert i 2019.

Ulike regler for styrevalg

Det er et sentralt poeng med redaksjonelle stiftelser at de styres av personer som er uavhengige av eierne. Reglene for styrevalg varierer mye. Tre stiftelser har svært små styrer, med bare tre medlemmer. Det gjelder Stiftelsen Smaalenenes Avis, Stiftelsen Fædrelandsvennen og Stiftelsen Stavanger Aftenblad. Alle de øvrige har fem medlemmer, med unntak av Stiftelsen Dagsavisen, der antallet er sju. I fem av de 11 stiftelsene er det vedtektsfestet at redaktøren skal være en av de fem medlemmene i styret, mens det i fem andre er bestemt at redaktøren har møte- og talerett. Den eneste stiftelsen som ikke har regler om redaktørens rolle i styret er i stiftelsen for Budstikka, men møterett følger også av Redaktørplakaten, og det er etablert praksis at redaktøren deltar i møtene.

Det er flere ulike institusjoner som er utpekt til å oppnevne styremedlemmer. I de fleste tilfeller sier statuttene at styremedlemmene ikke skal ha tilknytning til eier eller være ansatt i avisen, men bortsett fra i Dagbladet, Dagsavisen, Stavanger Aftenblad og Fædrelandsvennen skal stifteren (eier) selv utpeke minst ett styremedlem, og i Bergens Tidende og Polaris Media der skal eierne utpeke to. Presseorganisasjonene, en eller flere, er valgt til å utpeke en eller flere styremedlemmer i alle de 11 stiftelsene, bortsett fra J. W. Eides. Der er det Fritt Ord og Chr. Michelsens Institutt som er gitt denne oppgaven, i tillegg til eier. Andre institusjoner som har oppgaven med å utpeke styremedlemmer er lokale og regionale akademiske institusjoner, foreninger og myndigheter. De fleste av stiftelsene til aviser utenfor Oslo har bestemmelser om at styremedlemmene bør komme fra avisens distrikt.